Norges Utvekslingsstudent

Kapittel 37; "Pauli Ord"

Jeg svelget klumpen i magen.

"Er du helt sikker på at du ikke vil fortelle meg noe, Brandon?"

Jeg ristet på hodet, men unngikk å møte blikket til frøken. Carlsson.

"Nei."

"Brandon, se på meg."

Jeg løftet blikket sakte opp i det jeg møtte øynene hennes. De var så myke og forståelsesfulle og minte meg så mye på min egen mor.

Jeg savnet moren min.

Min mor var en jeg kunne fortelle alt til.

"Vi som jobber her har fått høre litt av hva som skjer og vi ser at det er noe som ikke helt stemmer her."

Klumpen i magen føltes plutselig mye tyngre ut. Som om noen hadde lagt på femti kilo ekstra.

"Jeg vet at du kanskje ikke føler deg helt trygg på en ny skole, men du må vite at ikke alt kan fikses av seg selv. Noen ganger så kan det være litt lurt å få hjelp av andre."

Fjern deg, Brandon.

Det er ikke noe mer du kan gjøre nå.

Du har ødelagt livet mitt!

Jeg åpnet munnen, men ikke en lyd kom ut.

"Brandon," sa hun med en like myk stemme som minte meg så altfor mye på moren min. "Jeg er her for å hjelpe deg."

Jeg pustet dypt inn og tvang meg selv til å se henne i øynene.

"Jeg vet ikke hva jeg har rotet meg selv oppi," sa jeg stille.

*

Hele kantinen var full og alle elevene strømmet rundt meg som om dette var en alminnelig dag på OIS. Det var alle slags elever. Gamle, unge. Folk jeg hadde sett mange ganger før, andre jeg ikke engang hadde lagt merke til. Asiatere, afrikanere, vest-europere, skandinavere, latinere, arabere. Folk med ulike religioner, kristendommen, islam, hinduisme, atheister og alt det en kunne tenke seg.

Denne skolen var stor. Ikke like stor som Westminister, men fortsatt ganske så stor. Forskjellen på skolen min i England og denne skolen var at Westminister ofte var den type høyklasse skole. Den var blitt rangert som den skolen med flest elever som kom inn på Oxford, Cambrigde og andre store høyskoler i landet. Samtidig var det noe med skolen som ikke helt fikk meg til å føle meg hjemme. Det var så stivt i forhold til OIS. Her var alt mye mer avslappet. Som om jeg kunne være meg selv. Tilbake i Westminister var det som om rollen din som advokatdatter eller sønn av høyklasse familie ga deg noe spesiell status. Som om man trengte det for å gå på den skolen.

Her var jeg bare meg.

Brandon som likte å spille fotball.

Ikke Chelsea-Brandon eller Abercrombie-Brandon. Eller Brandon, sønn av Charles Wolverhampton, tidligere Ballon d'or vinner.

Tilbake i England ville det nesten føltes nødvendig å kunne utnytte det jeg hadde for å kunne gå på en slik skole. De fleste familier lengtet etter å sende barna sine til en slik skole hvor de fleste var hardtarbeidende og talentfulle.

Jeg visste egentlig aldri hvorfor jeg gikk der.

Jeg skulle ikke klandre foreldrene mine. De ville bare mitt beste. Så da sendte de meg også til den beste skolen i byen. For så vidt hele landet også. Flesteparten av de som gikk der kom fra en familie som lå i høyklassen. Eller noe midt i mellom høy- og middelklassen. Jeg tror ikke jeg har møtt på en elev som hadde en forelder som jobbet i butikk. De fleste jeg kjente hadde foreldre som hadde utdanning som leger, forretningsmenn, sivilingeniører, fysikere og alt det av yrker som var å sette pris på.