Norges Utvekslingsstudent

Kapittel 39; "Kron eller mynt?"

Jeg stirret tomt foran meg mens jeg lot alt synke inn.

Ikke faen om det nettopp hadde skjedd.

Ikke faen.

Jeg verken rørte meg eller sa et eneste ord. Dette her skjedde bare faen meg ikke. Ikke med meg.  Av en eller annen rar grunn var det som om det var jeg som hadde vært midt blant det hele. Jeg som hadde blitt påkjørt av bilen. Jeg som lå stille på bakken uten en eneste bevegelse.

Men det var ikke meg.

Knuten i nakken min føltes som om jeg hadde svelget en hel ku og hele verdenen så ut til å bare tørne helt for meg.

Jeg visste at jeg hadde drukket en del. Det var jeg helt klar over. Men kunne man drikke såpass mye til å hallunisere at visse folk ble påkjørt rett foran ansiktet på deg?

Var det i det hele tatt mulig?

På nytt blunket jeg som om jeg skulle våkne opp fra en paralyse eller en drøm.

Det gjorde jeg ikke.

"Brandon, hvorfor -"

Zacks stemme stoppet opp bak meg i det han mest sannsynlig oppdaget det jeg sto og stirret på.

Det bekreftet bare en ting; det som hadde skjedd, hadde skjedd.

"Hva i..."

Stemmen hans døde ut og det tok ikke mer enn et par sekunder før flere folk hadde samlet seg bak meg. Gisp, stønn og lav mumling var alt jeg hørte i det Zack var den første til å handle.

Han gikk frem med bestemte stormskritt. Det som derimot overrasket meg var det at han ikke gikk mot Caroline, men sjåføren. Sjåføren som så ut til å være på vår alder og mest sannsynlig vært innom festen, kom famlende ut i det han stirret på Carolines kropp foran bilen. Det så heller ikke ut som om det hadde gått opp for ham i det han klødde seg spørrende på hodet.

"Din jævla idiot!" Var alt vi hørte fra Zack i det han løftet opp ølflasken i hånda hans. Øynene mine vokste i det Zack slo ølflasken mot hodet til sjåføren som på et overraskende vis klarte å beskytte hodet med hendene i siste liten. "Hva faen er det du har gjort?!"

Selv i mørket så jeg ansiktet til Zack være illrødt og jeg hadde aldri sett ham med så mye anger oppi ansiktet. Det var virkelig helt rødt. Han så til og med mer forbanna ut enn da han klikka på meg.

Zack begynte å dytte til sjåføren og tok tak i kragen på skjorta hans mens han ropte ting som ikke var særlig pent.

På nytt, blunket jeg for tredje gang i håp om at alt dette skulle forsvinne.

Gutta dyttet seg forbi meg i det de løp mot Zack for å hindre ham i å skade sjåføren noe mer. I det jeg myste med øynene la jeg merke til blodet som rant ned fra nesa til sjåføren. Det var ikke et pent syn. Langt ifra.

"Zack, skjerp deg, mann!"

"Hold armene hans!"

"Ro deg ned!"

Flere stemmer begynte å dukke opp. Stemmer som ropte mot Zack. Stemmer som ble ropt til hverandre. Men mest av alt så var det stemmer i hodet mitt.

Tenke.

Fokusere.

Puste.

På nytt ble alt tåkete rundt meg som da jeg følte lykkerusen tidligere på kvelden. Denne gangen var det en helt annen følelse. Istedenfor lykke så var det smerte. Jeg hørte ikke helt det som skjedde rundt meg. Fikk det ikke helt med meg. En gjeng sto samlet rundt Zack for å holde han fra å drepe den karen helt. Andre sto bak meg, fortsatt overrasket og sjokkerte over det de så, mens andre hadde samlet seg rundt Caroline.