Norges Utvekslingsstudent

Epilog

15 år senere...

Caroline pustet dypt inn, mens hun kjente solvarmen på hendene sine. Sommer, et av de beste årstidene. Alt var så mye mer levende. Så mye mer livlig og vakkert.

Hun smilte for seg selv og kjente hvor deilig det var å få slappe av slik. Ligge i varmen og bare nyte hvert sekund.

Livsnyter.

Det var det hun hadde prøvd å fokusere på de siste årene i livet sitt. Å ikke tenke for mye på fortiden eller hva som kan skje fremover. Bare leve i nuet. Her og nå.

Det hadde vært vanskelig i starten. Med den tragedien hun hadde opplevd og det tøffe tapet, var det ikke enkelt å fortsette fremover. Men han hadde ikke villet at jeg skulle deppe over ham, hadde hun mint seg selv på. Han ville hatet det at hun ville sørget for alltid. Hun kjente ham såpass godt nok til å vite det.

Etterhvert hadde det blitt enklere å tenke optimistisk. Det var som om den lille ulykken som hendte for 15 år siden snudde livet hennes opp ned.

På en god og dårlig måte.

Selvom hun fortsatt følte en stor del av seg manglet, hadde hun fått mye ut fra livet sitt. Hun hadde begynt å bli mer takknemlig over de små tingene i livet. Hverdagsgleder som hun vanligvis ikke ville tenkt over. Nå var det som om hun var mer forsiktig med hva hun sa, men mer vågal med det hun gjorde. Hun ville ikke risikere å tape et sekund av hverdagen lenger.

Hvert fall ikke når hun var klar over hvor fort livet kunne snu om. I et sekund kunne alt være over. Det hadde hun opplevd. Hun hadde vært så nære fra å miste alt. Hadde det ikke vært for han, ville hun ikke ligget her hun lå nå. Hun ville ikke mimret tilbake på gamle minner og smilt for seg selv.

Selv om hun hatet tanken på at hun ikke kunne gjøre noe med det valget han hadde tatt visste hun også at det ikke var mulig å skru tilbake tiden. Gjort er gjort og valget var tatt.

Til tross for det visste hun at hun uten tvil ville tvunget han til å holde seg unna donasjonen som skjedde for 15 år siden. Uheldigvis for henne var hun i koma da forslaget dukket opp. Så det å overtale han til å ikke gjøre det, det var utelukket.

Tanken på at hun kanskje ikke ville våknet opp for 15 år siden skremte henne fortsatt. Det var det ingen tvil om.

Hun ville ha gått glipp av så mye. Vennene hennes sin reise og hvordan de hadde vokst opp. Yuki blant annet, som fullførte studiene hennes i Japan. Fred og Nolan som hadde nådd skyhøyt i moteverden. Sylvié som selv fant lykken til slutt, til tross for alt. Foreldrene som hun hadde fått tilbake kontakten med. Det var virkelig ingenting hun ville endret på i løpet av de siste årene. Hun hadde klart det. Virkelig klart det.

Caroline, jenta som hadde hele verden mot seg, hadde klart det. Alle problemer, hindringer og alt det som måtte komme. Hun hadde kjempet.

Hun hadde vunnet.

Hun smilte for seg selv og satte seg opp. Sakte, åpnet hun opp øynene og kjente lyset blende henne.

Hun snudde seg mot høyresiden og stirret på den tomme solsengen ved siden av henne.

Noe manglet. Rettere sagt; noen.

"Zack?"

Hun satte seg febrilsk opp og så seg rundt. Et syn av et nakent grønn landskap traff henne, men ingen Zack. Hun reiste seg og samlet sammen tingene som lå spredd rundt henne.

Pust, Caroline - pust.

Han er nok bare i nærheten, minte hun seg selv på og begynte å gå bortover stien hun og Zack hadde tatt for å komme seg dit. Solvarmen stekte på armene hennes, men det var en skvett av svette som rant ned på pannen hennes. Det var varmt. Altfor varmt. Hun klødde seg på armen og la merke til et tegn av rødlig farge. Hun sukket. Det hadde vært en stund siden hun hadde fått ordentlig farge etter å ha ligget i solen. Det var mer i de yngre tidene hennes. Gullårene som de fleste refererte det til.