Norges Utvekslingsstudent

Kapittel 2; "Ninja Skillpadden Har Dratt"

"Faen!"

Hånden min fløy bort til bildøren i det jeg bannet enda en gang. 

I et kvarter hadde jeg sittet og gjort den samme jævla tingen. Når jeg virkelig trengte henne, ville hun ikke samarbeide. Det hadde ikke vært lenge siden jeg hadde fått henne. Jeg husker fortsatt da pappa rullet henne inn som en gudinne på sytten års bursdagen min. 

I løpet av den tiden jeg hadde hatt henne hadde hun hatt to navn.

Wendy og Sophie.

"Vær så snill, Sophie," mumlet jeg og slikket hånda mi da jeg la merke til at blod strømmet ut. Jævlig bra, Brandon. Fortsett slik og du vil nok ende opp med å sloss med deg selv. 

Med skjelvende fingre tok jeg bilnøkkelen ut, og inn igjen. Jeg pustet dypt inn og strøk hånda mi over rattet, som om hun kunne føle meg. Biler hadde alltid vært min greie. Biler, fotball og... Var det nå folk trodde jeg at jeg skulle være den keegen som skulle si at biler, fotball og damer var tingen? 

Men det var det som var greia. Damer hadde aldri vært noe jævlig stor fokus på meg. 

"Kom igjen nå, baby," knurret jeg og vridde bilnøkkelen så forsiktig som jeg kunne. "Hvis du samarbeider nå, skal vi ta en ordentlig tur innom bilvasken etterpå." 

Bilen brummet høyt og jeg pustet dypt ut, mens jeg lukket øynene.

Takk og lov.

Og det neste som skjedde var nesten som en drøm. Jeg var den typen som respekterte trafikkreglene og alt det der, men nå var det som om jeg hadde dårlig tid. Jeg kjørte Sophie over fartsgrensa, med ren glede. Aldri før hadde jeg utnyttet hestekreftene i henne, men når jeg først gjorde det så var det som om det bare meg var og farten. 

Jeg gliste for meg selv og kjente hvordan adrealinet pumpet seg opp i meg. Det var som om jeg fløy i løse luften med Sophie. Hånden min klemte seg hardere om rattet, mens jeg dro den andre hånda gjennom håret. 

Det var tidlig om morgenen, så det var færre biler i sentrum av London til at jeg trengte å dy meg noe over dem. De fleste sjåførene så ut til å være eldre enn sytti og på vei mot å kjøpe nybakte brød fra bakeren. Tanken slo meg på hvordan jeg ville være når jeg var sytti. En bestefar med ti barnebarn, eller en enstøig og ugift gubbe?

Jeg grøsset ved tanken og bremset akkurat i tide ved rødt lys. En gammel dame med lyserosa kjole og fjærhatt begynte å gå sakte over gangoverfeltet. Jeg brummet fingrene mine mot rattet, mens jeg bare fulgte med på henne. Den brune stokken flyttet seg ti centimeter for hver gang og den dama ville ikke rekke å komme seg over på et år engang. Jeg sukket og strakk på kroppen, før jeg hoppet ut av bilen og jogget mot henne.

"Frue?" Ropte jeg og fikk oppmerksomheten hennes. "Trenger du hjelp?"

Hun lyste opp da hun så meg og smilte hjertelig. Jeg tok forsiktig tak i armen hennes og geleidet henne videre, mens jeg bare ventet på at det skulle komme en lastebil og påkjøre oss begge. 

"Neimen, så flott ungkar du er da!" 

Jeg smilte tilbake på en klønete måte, ubevisst på hva annet jeg kunne svare. Det var det som var greia med eldre folk. De sa masse rare greier som var jævlig vanskelig å svare på.

"Du som er så flott og kjekk har nok en kjæreste."

Jeg stoppet opp og rykket til da jeg skjønte hva hun hadde sagt. Kjæreste. Hadde jeg egentlig det? Jeg begynte for å gå igjen mens jeg tenkte over hva jeg skulle svare henne. Eller, var det et spørsmål i det hele tatt? Kanskje det var en påstand? Jeg gryntet for meg selv og ristet på hodet.