Norges Utvekslingsstudent

Kapittel 26; "Nordstrandgutta"

Værmeldingen sa ikke feil.

Det var noen ganger hvor man håpte på at kanskje, kanskje så ville det være feil. Så var det også de dagene hvor man håpte på at værmeldingen hadde riktig og atf det ikke ville bli uforventet drittvær. Jeg hadde havnet i første kategori. Værmeldingen hadde meldt tidlig i fra om mye regn i dag, men jeg hadde fortsatt et lite håp i meg som sa at det kunne være feil.

Jeg stelte meg ved vinduet og stirret ut. Regnet pøste ned som bare det. Himmelen var dekket av grå skyer og tegn til sol og klar himmel var det ikke noe sannsynlighet for.

Det ville bli en drittkamp. Det var det ikke noe tvil om.

Speilbildet av Caroline i vinduet var tydelig. Hun sto lent mot døren min, mens hun la armene i kors foran brystet.

"Klar for den store dagen?"

Jeg smilte og snudde meg rundt.

"Vell, fått min første OIS drakt så jeg burde nok spille den stolt frem," svarte jeg og så ned på drakten jeg hadde fått. Fargen på drakten var knallrød, en farge jeg vanligvis ikke kunne fordra på grunn av drakten til Arsenal, men denne gangen føltes det godt å ha den på. Den minte meg på at jeg spilte med fotballen fra hjerte med et lag som var gull verdt. Det føltes godt å bære den med stolthet.

"Wow, ser man det." Hun gjengjeldte smilet og tok et skritt mot meg før hun stoppet usikkert opp, som om hun ikke helt visste hvor tett innpå meg hun ville være.

Etter at hun hadde fått kost og lekt med Tassen en stund hadde vi dratt sammen til onkel Barry for å levere han. Han hadde allerede gjort klar bur og alt utstyr for å ta vare på han. Onkel Barry var en dyreelsker. Jeg hadde ikke visst om en bedre person enn ham for å ta vare på Tassen.

"Kommer du for å se på?"

Hun nikket.

"Tenker bare å ta en tur med Tassen først så kommer jeg med jentene," svarte hun. "Du vil nok se oss sittende med gedigne, rosa paraplyer."

Jeg hevet det ene øyebrynet mitt spørrende og hun lo forsiktig.

"En idee fra jentene så dere kunne se oss bedre."

"Aha," svarte jeg og skjønte plutselig hva hun mente. "Tror det blir litt vanskelig å se noe i det hele tatt med et slikt vær som dette."

Hun nikket og det ble stille mellom oss. Det eneste som fylte stillheten var dryppende og hard regn som plasket mot vinduet. Selv om mange assosierte regn med noe dystert og trist var det fortsatt en enkel simpelhet bak det hele. Uten regn ville det aldri vært noe liv her på jorda og det ville vært umulig for oss mennesker å leve. Blomster og planter ville aldri fått spire frem. Regn var liv.

"Uansett," sa hun til slutt. "Du får ha lykke til."

Jeg smilte takknemlig mot henne i det hun snudde seg for å gå. Kroppen min snudde seg tilbake mot vinduet for å stirre mer på regnet. Brått la jeg merke til at speilbildet av Carolines kropp stoppet opp. Hun snudde seg mot meg igjen, noe som fikk meg til å snu meg tilbake og se spørrende på henne.

"Og Brandon," la hun til. "Ikke la deg skremme av de Nordstrandgutta. De har en tendens til å skape førsteinntrykk for nykommere som deg."

Nykommere som deg.

"Jeg skal huske på det," forsikret jeg henne om og smilte. Da hun hadde lukket døren etter seg sukket jeg og så ned på den røde drakten. Det ville være rødt mot hvitt hadde jeg fått vite. Jeg kjente spenningen boble seg i meg. Følte jeg meg klar? Det virket som om det skulle være den viktigste kampen for meg, til tross for at jeg hadde spilt større og særdeles viktigere kamper.