Norges Utvekslingsstudent

Kapittel 6; "Fremmede med fortid"

Alene.

Det var slikt jeg hadde følt meg de to siste dagene.

Caroline hadde klart å ignorere meg helt fullstendig rett etter fredagens middag, med fiskesuppa. Hun hadde unnskyldt seg litt tidligere, da bolla mi hadde begynt å gå tom for suppa. Som om hun hadde beregnet ut når jeg skulle bli ferdig og nytet hvert sekund før det. Da hun reiste seg hadde hun det samme smilet om munnen, mens hun gikk opp trappene, inn til rommet sitt. Et sted jeg lærte at hun sjedent likte å forlate.

Uheldigvis for meg hadde jeg måttet repetere tygg, pust, svelg metoden min til bolla var tom og unnskyldt meg fra bordet, mens jeg jogget opp til Caroline - klar for å snakke med henne. Men i det jeg nådde døra hennes var det som om noe stoppet meg. Som om jeg ikke var klar, eller hun var ikke klar - noe som igjen førte til at; ingen av oss var klare. For noe. For noen. For alt. Det hadde føltes for tidlig å gjøre noe; si noe.

Det hadde vært jævlig. Jeg hadde bare stått utenfor døren hennes og stirret på den hvite døren som var det eneste som skilte meg fra henne. Inne der sitter Caroline, hadde jeg tenkt. Inne der sitter hun og kanskje leser hun en av de klassiker romanene. Kanskje ser hun på film. Kanskje tenker hun på meg.

Jeg hadde ristet på hodet og bestemt meg for å heller bare bruke dagen på å slå meg ned. Pakke ut alt jeg hadde tatt med og ta alt ordentlig inn. Jeg hadde god tid. Jeg kunne forberede meg. Så mens vi begge hadde isolert oss selv inne i rommene våres, fokuserte jeg heller på å forberede meg på å snakke med henne dagen etter.

Så klart gikk det ikke min vei. I det jeg hadde stått opp lørdagmorgen, klar for en ny dag, ny mulighet, ny sjanse på å fikse opp alt - så var hun ikke der. Jeg hadde til og med tatt på favorittskjorta mi (jeg visste ikke engang at jeg hadde en favoritt) og de nye buksene fra Abercrombie (som egentlig var sponset). Jeg hadde tatt på parfyme og hårvoks. Mens jeg hadde stått foran speilet og ordnet meg, slo tanken meg; hva faen var galt med meg? Var jeg helt streit nå?

Jeg hadde mannet meg opp og banket på døren til Caroline, forså finne ut at hun ikke var noen steder å finne. Akkurat i det jeg skulle til å lukke opp døren, dukket Benajmin opp fra ingen steder og fortalte meg det at Caroline hadde tidlig dratt over til denne Zack.

Det hadde gått en kvalmende følelse i meg og skuffelsen slo meg som en bølge. Denne jævla, helvettes Zack. Hvem faen trodde han at han var?

Så hele lørdagen hadde jeg sittet inne og ventet på henne. Nekta til og med å bli med Benjamin og Anita ut på tur i hovedstaden, redd for at hvis jeg ble med, så ville jeg gå glipp av Caroline når hu kom hjem. Hu kom aldri hjem i løpet av ettermiddagen mens jeg satt i stua og flippet gjennom de hundrede av kanalene, hvor de snakket et språk jeg forsto halvparten av. Ikke det en gang. Hu kom heller ikke hjem i løpet av kvelden, mens jeg trente nede i kjelleren, uten musikk, men med spissede ører, i tilfelle inngangsdøren åpnet seg.

Den åpnet seg heller ikke, mens jeg dusjet. Senere på kvelden, da jeg gikk ned i kjøkkenet for å spise middag (ikke fiskesuppe denne gangen, heldigvis) fikk jeg så klart beskjeden om at Caroline hadde bestemt seg for å overnatte hos venninen sin Paula. Under hele den middagen, var det en baktanke i meg som lurte på om Caroline fortalte hele sanheten om hvem det var hun faktisk overnattet hos.

Et poeng til Caroline i oppdraget hennes med å ignorere meg. Jeg tror jeg aldri har møtt en person som har vært så flink med å slippe unna en annen person. Creds til det. Som jeg sa; den jenta var imponerende.

Under frokosten søndagsmorgen hadde jeg overhørt én ting som lyste opp dagen min. Benjamin og Anita hadde diskutert Carolines fravær de to siste dagene, og bestemt seg for å ringe henne og be henne komme hjem. For første gang, takket jeg Gud for at noen foreldre var litt strengere enn andre. Mens jeg overhørte Benjamin forklare for Caroline i bakgrunnen om hvorfor hun burde komme hjem og at det nesten virket som om hun hadde flyttet ut, forberedte jeg meg. Jeg måtte få til å snakke med henne. Hvem kunne da vite om jeg bare hadde to minutter med henne her i huset, før hun forsvant?