Norges Utvekslingsstudent

Kapittel 27; "Våt feiring"

Alle gutta var stille i det vi gikk langs korridoren og inn mot garderoben.

Det var som om vi fortsatt var et eller annet sted i drømmeland. Uvitende på nåtid. Ingen av oss trodde helt på noe av det som hadde skjedd. Vi var for usikre til å være helt overbevist over det. Hadde alt det nettopp skjedd?

Hadde vi virkelig vunnet?

Jeg svelget og fulgte etter de andre, inn til garderoben. Det tok ikke et sekund senere før hele rommet var fylt med jubel og kaos. Gutta hoppet rundt som noen apekatter og slo løs i lufta. Det var ikke en person som ikke var i full ekstase. Selv om alle egentlig burde være utslitte var det fortsatt som om seieren hadde ladet oss opp som et nytt batteri.

"Fy faen!"

Zack hoppet opp på meg og rufset håret mitt som om jeg var en liten unge. Til vanlig ville jeg dyttet han vekk noe som ville ført til at vi hadde begynt å lekesloss, men i dag var ikke som alle andre dager.

"Skjedde det, eller skjedde det?"

Hulk rev ned Zack i passende nok tid for at jeg fikk samlet meg selv. Jeg satte meg ned på benken og pustet dypt inn. Jeg følte fortsatt at jeg var et sted mellom drømmeland og realiteten. Noe midt i mellom. Et lite rykk fra døren fikk oss alle til å ta en liten pause og titte bort.

Sjefen lukket døren etter seg og i det ene sekundet han snudde seg mot oss fortsatte jubelen, denne gangen med sjefen. I det jeg så sjefen le og humre kunne jeg ikke noe for å bli med på moro selv. Jubelen endret seg raskt til at vi alle holdt rundt hverandre i ring mens vi hoiet og hoppet opp og ned. Det føltes godt.

Jeg tok meg tid til å studere alle ansiktene. Leende, glisende, smilende. Det var slike stunder man levde for.

Sjefen gikk inn i ringen i det han løftet en hånd opp for å stilne all kaoset. I det alle hadde fått roet seg ned tok sjefen hendene sine bak ryggen. Han holdt dem der en stund som om han prøvde å pine oss for stillheten.

"Gutter," begynte han med mens han nikket anerkjennende mot oss alle. "Gutter, gutter, gutter..."

En lang stillhet fløt inn mellom oss igjen.

"Dere skal være faen meg stolte over dere selv nå!"

Et jubel inntraff på nytt, mens vi klappet hendene. Det var som om vi klappet for oss og sjefen. Alt på en gang. Sjefen smilte bredt og klappet med oss. Etter hvert begynte klappene å endre rytme til faste og jevne klapp som om vi hadde et lite heiarop for oss selv. Jeg smilte smått over tanken. Gutta med selvlaget heiarop. Det var ikke så gærent.

En stolthet fløt over meg og ga meg en god selvfølelse. Jeg var stolt. Stolt over gutta. Stolt over samarbeidet. Laget. Stolt over sjefen. Men mest av alt, stolt av meg selv. Ikke fordi jeg følte at jeg hadde gjort det bra på noen måte, men fordi jeg følte at jeg hadde klart å oppnå noe jeg ikke hadde klart tidligere.

Selvkontroll. Beherskelse over mitt eget sinn. Rett før jeg hadde tatt straffen hadde jeg klart å roe ned nervene mine. Samle meg sammen.

Jeg smilte smått over den gode følelsen. Jeg skulle ikke benekte det. Jeg var mer enn stolt over meg selv og laget nå. Jeg trengte ikke noe fancy klubb for å få en slik følelse, eller et fullstappa fotballstadium med tusenvis av mennesker. Det laget jeg spilte for nå var alt jeg trengte. Kanskje var vi ikke verdenskjente, kanskje tjente vi ikke noe særlig på dette, men vi bygde hverandre opp. Vi støttet hverandre. Hadde hverandres rygg i tykt og tynt.

Selv om jeg tvilte på meg selv visste jeg at alle gutta hadde troa på meg når jeg skulle skyte. Derfor, så trengte jeg ikke mer enn det jeg hadde.