Norges Utvekslingsstudent

Kapittel 28; "Gjenforeningen"

Jeg så på Zack i det jeg klødde meg bak hodet. Han lå på senga si med den ene hånda på pannen og den andre hengende slapt ned.

"Skru ned lyset litt. Det er altfor lyst."

Jeg gikk bort til lysbryteren og demmet lyset. Jeg snudde meg tilbake mot ham og så hvor forferdelig han faktisk så ut. Selv i et halvmørkt rom og liggende posisjon kunne jeg se hvor dårlig Zack følte og så ut. Oppførselen hans var ikke like gnistrende og opplysende, men heller død og kjedelig. Ansiktet hans var tomt og hadde ikke et tegn til noe liv i seg. Jeg hadde ikke engang sett signatur gliset hans helt siden jeg hadde kommet. Det fortalte meg mer enn nok.

Tross alt så hadde han all grunn for å se så synd på seg selv. Etter at Caroline og jeg hadde dratt så hadde det skjedd et par... Ting.

Foreldrene hans hadde kommet hjem et par timer senere til et hus fylt med søppel, oppkast, rot og alkohol. Det var kanskje foreldres største mareritt å komme hjem til. Jeg hadde ikke fått så mye detaljer på hvordan foreldrene hadde reagert, men ut i fra det gutta hadde fortalt meg så var det ille. Veldig ille. Zack hadde jo alltid vært innstilt på at foreldrene aldri var hjemme, men den ene gangen han tøyer grensa litt så kom de tilfeldigvis. De fleste av gjestene hadde dratt hjem, men av de som var igjen hadde foreldrene kastet dem hensynsløst ut. Om de var klissvåte etter en basseng tur eller halvnakne med bare undertøyet på. De ble vist rett ut uten noe tid til å få hentet tingene sine.

Jeg kunne ikke noe for å føle sympati ovenfor Zack. I tillegg til tidenes hangover hadde han allerede fått en dose med kjeft fra foreldrene. Da jeg hadde dratt bort til ham for å sjekke hvordan det sto til med ham hadde han blitt tvunget til å åpne dørene for meg uten noe hjelp fra foreldrene sine. Synet av ham da han hadde åpnet døren for meg hadde gitt meg dårlig samvittighet. Jeg skulle si  det rett ut; han så helt dritt ut.

"Hvordan takler foreldrene dine det?"

Zack stønnet og tok et forsøk på å prøve å sette seg opp, men dumpet raskt ned i senga igjen.

"Som et helvete," svarte han frustrert. "De kommer faen meg hjem uten å si i fra til meg engang!"

Jeg forble stille og forestilte meg hvordan Zack følte seg. Kanskje som en idiot som ble tatt på senga, men med tanken på foreldre som ikke brydde seg om deg engang så følte han seg nok mye, mye verre. De lot han bare ligge her som om han var et råtnende dyr. Jeg forsto a foreldrene var sure for at sønnen utnyttet huset deres til festlokale, men de hadde heller ingen rett til å ikke ta vare på ham når han trengte dem. Som nå.

"Trenger du hjelp med å rydde opp?"

Zack fikk frem et lite rist med hodet sitt.

"Ikke prøv engang," svarte han. "Jonas og Youssef var igjen og skulle rydde i det foreldrene mine kastet dem ut. De kom igjen på morgen for å hjelpe til, men foreldrene mine ba dem dra fordi jeg skulle gjøre dette på egenhånd."

"De er helt fjerne i hodet," la han til. "De tror de plutselig kan dukke opp og oppføre seg som strenge foreldrene mine. Faen heller, siden når har de i det hele tatt vært foreldrene mine?"

Jeg gikk bort til skrivebordet hans og hentet et av de våte klutene som var satt fram og rakte ham det. Han tok det i mot og plasserte det over pannen sin.

"Jeg beklager," sa jeg for det var alt jeg kom på som virket passende å si.

Jeg vet hvordan du har det.

Jeg visste ikke hvordan han hadde det. Ikke i nærheten engang. Jeg hadde et tett forhold med foreldrene dine. De kjente meg og oppdro meg på en måte jeg ikke ville endre på.