Norges Utvekslingsstudent

Kapittel 13; "Livet smiler"

Benjamin hadde sluppet meg av på parkeringsplassen uten et eneste ord, men det var like greit. Han var ikke akkurat den typen til å rulle ned vinduet og rope at jeg skulle ha en utrolig fin dag, mens han kjørte videre. Eller rekke meg matpakka. Benjamin var bare ikke den typen.

Etter å ha løyet for han, skulle jeg ha følt et stikk av dårlig samvittighet, men det var ingenting som lå bak i hodet mitt. Ingenting. Ikke engang en følelse som hintet til at jeg angret.

Hvorfor?

Null peiling.

Jeg klødde meg på bakhodet, mens jeg tok en rask titt på mobilen.

07.55.

Fem minutter til sjefen kom til å klikke helt. Alle gutta var der sikkert. Zack også.

Jeg ante ikke hvorfor, men bena mine rørte ikke på seg. Rikket seg ikke i det hele tatt. Hvorfor? Jeg måtte jo dra. Nå.

07.56.

Dårlig tid, Brandon. Det er akkurat det du har.

07.57.

Jeg skjønte plutselig ingenting i det jeg lente hodet bakover og så opp mot himmelen. Det hadde begynt å bli mørkere for hver morgen nå. Pleide aldri å være så mange fugler som sang og kvitret. De hvite skyene ble det færre av. Det hadde forandra seg.

Forandring.

Brått, hørte jeg en velkjent ringelyd fra mobilen som vekket meg fra hypnosen. Hendene mine famlet etter den og navnet blinket klart og tydelig i det kalde høstværet.

Zack.

Det tok meg tre sekunder å registrere ham, finne ut ansiktstrekkene hans og hvem han var, før jeg trykket på "ta opp"-knappen.

Jeg la telefonen mot øret.

"Hallo?"

"Broder! Hvor er du? Alle gutta er her nå!"

"Jeg ble litt sen."

Zacks tunge latter kom opp, og jeg kunne allerede se for meg det store gliset klistret til ansiktet.

"Litt sen, er ikke god nok unnskyldning for sjefen. Du burde få ræva i gir, kompis. Vil vell ikke gidde å ta en oppvarming, kjørt av sjefen, vil du vell?"

Jeg pustet dypt ut og snudde meg rundt etter der Benjamin hadde kjørt vekk, som om han fortsatt sto der med bilen sin og hørte etter alt det jeg sa. Som om jeg skjulte noe for ham.

Men det gjorde jeg jo.

"Kommer nå."

*

"Brandon."

Jeg bannet lavt og så på resten av gutta. Zack himlet med øynene, men gliste fortsatt mildt til meg som om han prøvde å trøste meg gjennom gliset.

Sjefen snudde seg sist, og øynene hans var kanskje ikke de mest enkleste å lese, men akkurat i dette øyeblikket ble det litt for enkelt å forstå hva han tenkte.

"Sjef."

Han kom sakte gående mot meg.

"Hvorfor er du sen?" Han så ned på klokken sin. "Et minutt og trettifem sekunder, Brandon."

"Jeg -"

"Seksti pluss trettifem, Brandon. Hva er det?"

Jeg svelget.

"95."

"Korrekt," svarte han og var så tett inntil meg at jeg kunne ikke noe for å løfte blikket sakte vekk fra ham. "Du forstår vell hva du skal gjøre nå."