Norges Utvekslingsstudent

Kapittel 8; "Lille Herbern"

Jeg pusta tungt ut og presset meg selv ned igjen.

"Omph..."

Jeg hadde ikke slått pappas rekord på nittisyv push-ups, men en vakker dag ville jeg greie det. Nå var rekorden min på åtti seks, og det var den tiden jeg var i superform. Den tiden Mourinho pressa mannen ut i oss i løpet av treninga.

Etter å ha vært borte fra ordenltig trening på en stund, følte jeg meg som en jævla slappfisk.

Jeg hadde bare greid seksti push-ups.

Jeg falt ned på gulvet og peste tungt ut, mens jeg tørka svetten på pannen min.

Første dagen min på en norsk skole var gjennomført. Vi hadde bare trengt å være der i en time for at rektoren skulle velkomme oss tilbake for siste året på skole. Alle siste-året elever satt i en stor sal med stoler plassert i en sirkel, hvor rektoren vår sto og snakket. Hun var en høy kvinne, med kortklipt hår, så kort at hun kunne sett ut som en gutt bak fra, hvis hun hadde hatt på seg joggebukse og hettegenser. Men det var stilen hennes som skrek ut at hu var kvinne. Hu hadde brukt de blyantskjørtene som moren min hadde og stilig bluse. Hun og mamma ville sikkert likt å dra på handletur sammen.

Etter en halvtime med snakking om hvor viktig skole og utdanning var, på Engelsk så klart, skjedde det verste som kunne skje i hele mitt liv. Hun hadde sett seg rundt på elevene, før hun hadde sett ned på skrivebrettet hennes med mange ark på.

"Brandon," hadde hun ropt høyt. "Brandon Gonzales Wolerhampton?"

Som om alle hadde skjønt at hun snakket til meg, fordi jeg var den eneste nye eleven deres på den skolen, snudde de seg mot meg. Og når én først snudde seg, snudde den ved siden av seg, og den ved siden av der igjen og alt var bare en domino effekt. Til slutt hadde rektoren vår snudd seg mot meg.

Helvette heller.

Så jeg hadde måttet reise meg foran alle sammen, gå frem, i midten av hele sirkelen og stå der, mens rektoren vår presenterte meg for alle elevene. Det var da jeg la merke til hvor få elever det faktisk var. På Westminister var det opp til fem hundre bare ved vår klasse, men de som satt i sirkelen så bare ut til å være maks hundre stykker.

Så hadde rektoren vår plapra videre om hvor viktig det er å ta godt i mot nye elever, at jeg bare snakke Engelsk og at jeg ville stortrives her. Jeg hadde følt meg så jævlig ukomfortabel. Alle hundre øyne på meg, men med tanke på at mennesker hadde to øyne, så ville det blitt to hundre øyne. Helt sjukt jævlig følelse.

Heldigvis hadde jeg fått lov til å sette meg ned igjen og av en eller annen rar grunn så begynte folk å applaudere, når rektoren vår var ferdig med å presentere meg. Jævlig rart.

I løpet av den to timer lange skoledagen hadde tre jenter spurt meg om hva jeg syntes om Norge og om jeg trengte hjelp til å bli kjent med byen, den ene hadde til og med spurt meg om nummeret mitt. To andre hadde spurt meg om jeg ville bli vist rundt på skolen. Jeg hadde ikke fått med navnet til noen av dem engang, men hadde følt at det var de typisk jentene man helst holdt seg unna.

Caroline hadde aldri trengt å spørre om nummeret mitt.

Jeg bannet lavt.

Hvorfor måtte jeg alltid putte inn Caroline ditten, Caroline datten i hver eneste situasjon?

Fordi hu er den eneste som betyr noe.

"Sant nok."

"Snakker du med deg selv?"

Jeg så opp og la merke til at Caroline sto ved inngangen til treningsrommet. Hun selv hadde på seg de små korte, treningsshortsene og en løs treningstopp, med joggesko. I et sekund trodde jeg at hun skulle trene med meg, da jeg la merke til at hun allerede var svett og sliten i ansiktet. Hun hadde trent ferdig.