Liten (super) nyhet på bunnen av kapitelet!;) **
________________________________________________________________________________
Hold av hele dagen i morgen. Har planer for oss etter skolen.
Det var det som sto på meldingen.
Jeg tygde forsiktig på leppene mine og lurte på hva Brandon hadde pønsket på. Etter den lange dagen i går med så altfor mye som skjedde. Tankene mine hadde gått helt løpsk etter at Debra hadde tatt helt av med hylingen hennes. Og Elise som jeg egentlig ikke var en del av gjengene våres, men fordi hun hadde nøklene til restauranten, så fikk hun være med. Måten hun kastet små glans bort på Brandon hvert eneste sekund fikk meg til å ville rive hodet hennes av.
Jeg stoppet brått opp.
Oh boy. Hvorfor i all verden tenkte jeg slikt? Det var søren meg Elise det var snakk om her! Søte Elise. Snille Elise. Elise som jeg hadde kjent siden barnehagen. Foreldrene hennes hadde drevet den kaféen så lenge jeg kunne huske. Både mamma og pappa var godt bekjente med hennes foreldrene, men Elise og jeg klikket aldri ordentlig sammen.
Hun var pen. Det skulle hun ha for. Med det kastanjebrune håret og de grønne øynene hadde jeg misunnet henne hver eneste gang jeg så henne. I forhold til håret mitt var hennes hår utrolig tynt, så hver gang hun kastet med håret så virket det som om det fløt over hele rommet. Hva med...
Hva med om Brandon faktisk syntes at hun var pen?
Jeg grøsset ved tanken og kjente hodet mitt koke. Fy søren. Jeg var den tufsen som ble sjalu, selv om jeg ikke var sammen med han engang.
Pust, Caroline - pust.
Det var jo ikke sånn at jeg eide Brandon. Han hadde fult lov til å forelske seg i hvem enn han ville. Jeg brydde meg ikke en dritt om det.
En høy latter fylte hele hodet mitt og jeg skjønte raskt at det å overbevise meg til å tro noe - det funka ikke.
Hvem var det jeg prøvde å lure?
Jeg bannet inni meg selv.
Hvorfor klarte jeg ikke å få Brandon ut av hodet mitt? Han var som limt fast til hjernen min hvert eneste sekund. Greit nok, vi var venner. Vi hadde kommet oss over det verste. Jeg hadde begynt å snakke med han igjen og det samme med ham. Men... Trengte jeg mer? Tross alt så var det jo jeg som satte grensen for hvor langt han kunne gå. Ville jeg tøye den lengre?
Nei. Jeg kunne ikke det. Jeg måtte være sterk. Jeg kunne ikke bare gi opp nå. Brandon hadde gitt opp meg for Vendela.
Og det var det som var problemet blant det hele. Det at jeg lot følelsene mine ta overtaket når det kom til Brandon var den dummeste tabben. Så klart ville han finne noen bedre enn meg. Og det var da jeg for godt visste jeg hadde mistet han - det var da jeg virkelig skjønte at jeg var helt fortapt.
Derfor så var det vanskelig for meg å se Brandon inn i øynene for hver eneste bidige gang jeg gjorde det, så brakte det alltid et lite gnist i meg, et tegn om gamle følelser som ville åpne seg opp igjen.
Jeg kunne ikke noe for det, uansett hvor hardt jeg prøvde å unngå det.
Hvorfor, Brandon? Tenkte jeg høyt for meg selv. Hvorfor måtte du komme tilbake når jeg var så nære fra å glemme deg?
Og det hjalp ikke det at han hadde begynt å henge med vennene mine. Jeg gjentar; mine venner. Han hadde klart å blende seg inn blant hele gjengen på en så liten stund. Alle digget han. Snart ville de også forgude han også. De visste ikke engang at han var fotballspiller for Chelsea og modell for for Abercrombie, og de elska han for det. Til og med Zack som digget alle hadde et spesielt bånd med ham. De var jo søren meg blodsbrødre!

YOU ARE READING
Norges Utvekslingsstudent
Teen FictionOBS! Siste bok i EUS-serie! Les disse før du begynner på 'Norges Utvekslingsstudent': #1 England's Utvekslingsstudent #2 England's Catfighter _______________________________________ Caroline har bestemt seg for å gi opp kampen med å vinne Brandon, o...