Kidnappet [REWRITING]

Kapittel 10: Sannheten

Damon sin synsvinkel

Det skjedde noen timer tidligere;

Jeg spurtet etter deg og Sam ut av døren, med guttegjengen som besto av Will, Zack, Brandon, Liam og Jackson. Så hørte jeg en stemme bak meg rope.

"Ta dem gutta! Ikke la den hora og den jævla dritten av en gutt stikke av! Drep begge to om dere får sjansen!" ropte Caine så høyt han kunne imens han kledde på seg.

Jeg var den eneste som klarte å følge etter dere. Alle de andre var for treige og klarte ikke å holde følge med dere. De andre stoppet opp og ventet på Caine, men jeg fortsatte etter dere.

Dypere og dypere inn i skogen. Dere stoppet etter veldig lang tid. Da var Sam helt utslitt og klarte ikke å bære deg lenger.
Han la deg ned på andre siden av den fjellknausen vi sitter ved nå.
Han gjemte deg blant buskene så ingen skulle se deg.

Det begynte å mørkne og de andre var på vei. Jeg og Sam sine øyne møttes. Jeg nikket på han som tegn på at han kunne dra.
Så kikket han ned på deg. Han ville virkelig ikke forlate deg, men han måtte.

Så jeg ledet gjengen i feil retning, men Caine ba dem stoppe. Han fant Sam sitt spor i gjørma i motsatt retning.
Jeg ble avslørt.
Caine sparket meg hardt i ballene.

"Bind han fast i det treet der borte!" kommanderte han til de andre.

De adlød han og bandt meg fast. Caine hadde tatt med naglepisken og pisket meg om og om igjen, mens han spurte gang på gang hvor du var. Jeg svarte aldri.

Jeg kunne ikke la dem ta deg, Elena. Du er uskyldig. Det er min feil at du hat havnet opp i dette, og jeg skal få deg ut av det.

Elena sin synsvinkel

Han så trist ned i bakken og møtte ikke blikket mitt. Jeg så med medlidenhet på han. Det så ut som om han var blitt torturert, og det var han jo også. 
Jeg prøvde å få blikkontakt med han, men han bare unngikk blikket mitt.

"Damon, prøvde du å beskytte meg? Ofret du nesten livet sitt for meg?" spurte jeg, litt overrasket over det jeg nettopp hadde hørt.

"Vel, ja. Det er ikke din skyld at du har kommet midt oppi alt dette. Det er min skyld, du skal egentlig ikke være her i det hele tatt, men takket være den kødden Caine, så ble det deg. Faen ta den drittsekken, faen, faen!"

Damon var tydelig forbannet over seg selv og veldig sint på Caine. Bare det at Damon nevnte navnet hans ga meg frysninger i kroppen. Han var jeg redd for.
Jeg var faktisk redd for Caine, på ordentlig.  Han tok feil avgjørelser og drepe alle han har muligheten til å drepe.
Caine begynte å markere at det var han som bestemte nå og at da måtte ting gjøres på hans måte. Det eneste var at hans måte fikk folk voldtatt, torturert og nesten drept.

"Er det noe?" spurte Damon.

Jeg satt pris på at han brydde seg, men jeg ville egentlig ikke snakke om Caine med Damon.

"Neida, alt går bra. Jeg vil bare så veldig gjerne hjem," delvis løy jeg.

Jeg ville jo hjem, men det var ikke det jeg egentlig ville ha svart.

"Elena?"

"Ja, Damon. Hva er det?"

Han presset meg inn mot fjellveggen. Det føltes ikke ukomfortabelt eller noen ting.
Det var faktisk deilig.
Han kysset meg på leppene.
Damon hadde myke lepper og kysset var lett og deilig. Det varte ganske lenge, så sluttet jeg og måtte bare spørre.

"Hva var det for?"

"Jeg elsker deg, Elena. Helt siden vi kidnappet deg og du satte deg inn i bilen vår, så har det alltid vært deg som har vært i hodet mitt."

Det kom som et sjokk for meg. Damon? Virkelig? Det var ikke akkurat perfekt timing å si det til meg nå. Kunne Damon elske? På ordentlig?
Visste han faktisk hva ekte kjærlighet var?

Jeg så han inn i de isblå øynene hans. Han blikkflørtet litt og blunket til meg.
Jeg rødmet.

Hvorfor rødmer jeg av Damon? Han har voldtatt, misbrukt og kidnappet meg.

Du liker han, gjør du ikke? Du vet du liker han...

Damon? Æsj. Nei. Bleh. Ekkelt.

Du har vært stille lenge nå, Elena. Si noe fort! Ellers banker jeg deg opp innvendig!

Jada jada.

"Eh... vel, bra kyss."

Virkelig? Var det det beste du kunne komme på? Alt for ikke å si "det var søtt sagt, jeg føler det på samme måten" Eller noe i den duren.

Klapp igjen. Du kunne ikke gjort det bedre selv!

Skal vi teste? La oss prøve MIN versjon.

"Det var veldig søtt sag, Damon."

Han lyste opp som en sol og smilte fra øre til øre. Han kysset meg lett på kinnet og ga meg en klem.

"Jeg er glad du føler det på den måten," sa han og holdt meg i hånden.

Så tenkte jeg på noe alvorlig. Nor sol jeg måtte spørre Damon om.

"Damon, dette er faktisk snakk om liv og død. Når så du sist Caine og gjengen hans?" spurte jeg raskt.

Damon måtte tenke seg litt om, men var rask til å svare.

"Noen timer, kanskje to eller tre timer siden, hvordan det?"

Jeg svelget nervøst og så meg raskt omkring. Ingen i nærheten, jeg pustet lettet ut.

"Damon, vi må komme oss videre. Vi må finne politi og be dem om hjelp til å finne Caine og gjengen hans."

Jeg hjalp Damon med å reise seg og jeg støttet han opp.

"Ikke så raskt," sa en velkjent stemme, som jeg håpet på å aldri høre igjen.

Jeg lukket øynene og håpet at det var en drøm. Men når jeg åpnet de var vi omringet og Caine sto foran oss med pisken sin.

"Raska på nå! Vi har det travelt," sa han og gliste ondt.

__________________

Nå skal jeg gi dere en mulighet til å få mange deler ut fort.
Om jeg får 1K lesere innen tirsdag (15.09) kl. 00:00
så legger jeg ut 3 nye deler rett etter hverandre❤️❤️ så del historien min på alle mulige måter for å få til dette!
Lykke til og håper dere får det til☺️