Kidnappet [REWRITING]

Kapittel 17: Sams sykdom

Elena sin synsvinkel

Damon så meg dypt i øynene.
Øyeblikket var intenst bare med øynene våre. Men øyeblikket var straks over idet jeg begynte å snakke.

"Damon, dette er kanskje noe av det vanskeligste jeg har måttet si til noen noen gang, og spesielt for deg å høre. Så jeg hadde satt veldig stor pris på om dukken sette deg ned," sa jeg.

Jeg tok et mykt grep om hånden hans og ledet han bort mot en stor, høy stein i veikanten, perfekt til å sitte på.

"Hva er det?" spurte han alvorlig og tok tak i begge hendene mine.

Jeg pustet dypt inn, og så Damon i øynene.

"Vel, det har seg sånn at Sam er syk. Alvorlig syk."

Jeg ventet litt og lit informasjonen synke inn til Damon. Så fortsatte jeg.

"Jeg vet ikke hva det er, eller hvordan han ble syk, men vi må til et sykehus, og det fort som fy."

Damon stirret ut i lufta. Han slapp taket i hendene like og gikk bortover veien. Han stoppet ved et tre. Han banket knyttnevene sine inn i treet om og om igjen.

"Faen! Faen i helvete! Faen!" ropte Damon høyt.

Jeg løp fort bort til han.

"Stopp, Damon! Du skader deg selv."

Han stoppet å slå på treet og så på hendene sine, det hadde allerede begynt å blø litt fra dem, men ikke så mye. Jeg gikk helt bort til han og la hendene mine rundt midjen hans og ga han en klem bakfra. Han klemte litt på hendene mine.

Etter en liten stund snudde han seg mot meg. Øynene hans var blanke som speil. Han tok tak i hånden min og ledet meg bortover mot bilen.

"Vet du hva som feiler han?" spurte Damon.

"Dessverre ikke, men jeg har en mistanke om hva det kan være."

Han så på meg med et blikk som sa - bare fortsett, jeg vil vite mer.

"Jo, det har seg sånn at Sam har hatt ulike symptomer. Han er ofte veldig kald eller varm, pulsen hans stiger utrolig høyt noen ganger, og han har dårlig allmentilstand. Dette er kun noen av symptomene til..."

"Blodforgiftning," avbrøt Damon.

Han tok seg til godt og gikk litt frem og tilbake foran bilen. Jeg sa ingenting til han, men lot Damon gå frem og tilbake, og tenke litt.

"Hva skal jeg gjøre, hva skal jeg gjøre?"
mumlet Damon for seg selv.

"Du skal kjøre Sam til sykehuset, fordi det er det riktige å gjøre," sa jeg bestemt.

Damon kastet et irritert blikk mot meg.

"Skjønner du ingenting eller? Om vi drar tilbake dit, så finner Caine og de andre oss. Ikke bare tar de meg og lar politiet få meg, men de kommer til å ta deg og selge deg som en sexslave også!" nærmest ropte han til meg.

"Så skal vi bare la Sam dø da? Bare fordi vi to er redde for å ofre litt for vennen vår?"

Jeg tok en liten kunstpause.

"Dessuten, så er han jo broren din. Du kan ikke bare svikte han."

Jeg lot de siste ordene synke inn til Damon.
Han gikk mye frem og tilbake foran bilen. Men til slutt åpnet Damon bildøren og vinket mot meg.

"Hopp inn, vi har det travelt."

"Hvor skal vi?" spurte jeg forsiktig.

"Til sykehuset, og det må vi gjøre raskt. Før jeg ombestemmer meg."

Jeg sjappet meg inn i bilen. Damon lullet igjen døren til der hvor jeg satt, og satt inn ved førersetet. Motoren startet og Damon snudde bilen og satte kursen inn mot byen. Jeg strakte meg over det midterste setet og tok tak i Sams hånd. Nå var han kokvarm, han hadde feber.

"Alt kommer til å ordne seg, Sam. Damon skal kjøre deg til sykehuset, og da blir du frisk igjen," hvisket jeg til Sam, så Damon ikke hørte det.

Sam åpnet så vidt øyene sine, og så på meg med et trist blikk. Han lukket igjen øynene sine og sovnet. Jeg stirret ut av vinduet og så skogen forsvinne bak oss. Jeg kunne nesten se sideveien som ledet inn til hovedveien til byen. Mørket begynte å komme, og hvem vet hva mørket vil bringe i kveld...

Caine sin synsvinkel

"Faen! Lot dere den siste Damon lure dere? Dere er noen jævla idioter alle sammen!" skrek jeg mot dem, mens jeg gikk frem og tilbake foran de jævla idiotene.

De tittet forvirret på hverandre, som om det ikke var dem sin skyld i det hele tatt. Noe det absolutt var!

"Fortell meg nøyaktig hva som skjedde," sa jeg og så bort på Zack.

Zack svelget nervøst, men reiste det opp og begynte å fortelle.

"Jo, Eh. Det som skjedde var at det kom en konstabel bort til oss. Så sa han at vi måtte vise legitimasjon for at en av oss har lappen, noe Liam og ingen av oss andre hat. Så da sa Liam at han ikke det, men at faren hans hadde legitimasjonen hans. Og da ba konstabelen, Liam om å finne faren og hente det," forklarte Zack.

Han sto og forklarte en god stund. Endelig ble han ferdig med alt det drittpreiket sitt.

"Mmm... jeg skjønner," sa jeg, ikke overbevisende i det hele tatt.

Det var meningen. Jeg ville ikke at de skulle tro at jeg var interessert i det hele tatt.
Det eneste jeg gjorde var å drøye tiden, så jeg kunne finne ut hva jeg skal gjøre.

Jeg kunne ikke bare si til dem at jeg hadde en plan, når jeg absolutt ikke hadde en. Hvordan skulle jeg egentlig legge en plan for å fange dem, når jeg ikke engang vet hvor de er?

Er de i byen.
Motorveien.
Skogen.
Sidevei.
Hos Damon.
Hos Elena.
Hvor er de egentlig?

Det var for mange muligheter til hvor de kunne være. Hvordan skulle jeg klare å finne dem før de sladrer til politiet eller noe.

Jeg må finne dem. Ikke om en uke, eller tre uker. Men nå. Jeg kan ikke la dem slippe unna. Ikke når de er like innenfor rekkevidde.

__________________

Sol noen kanskje har lagt merke til, så er det et bilde av hver person i historien, fordelt utover de ulike kapitlene.

Elena: Kapittel 1
Sam: Kapittel 3
Damon: Kapittel 2
Caine: Kapittel 5
Brandon: Kapittel 12
Jackson: Kapittel 14
Will: Kapittel 10
Liam: Kapittel 11
Zack: Kapittel 13

I tillegg så har jeg lagt ut informasjon om de ulike karakterene. Noe jeg håper gjør det lettere for dere å følge med i historien☺️❤️