Kidnappet [REWRITING]

Kapittel 7: En hemmelig pistol

Elena sin synsvinkel

"Dere skal ingen steder," sa Caine, tok opp pistolen sin og rettet den mot oss.

Sam stekte seg foran meg for å prøve å beskytte meg. Jeg tittet forbi han og så Caine stå med en pistol i hånden pekende mot meg og Sam.

"Vi prøvde ikke å stikke av," sa Sam og prøvde å forklare seg.
"Det eneste vi skulle var å..."

"Spar meg for den idiotiske historien din jævel!" ropte Caine i ansiktet hans og bevegde seg litt nærmere oss.

Sam rygget litt, men krasjet i trappen.
Jeg gikk fram og stelte meg ved siden av ham. Caine rettet pistolen sin mot meg.

"En eneste bevegelse fra deg Sam, og det søte hodet hennes eksploderer."

Sam så sint på Caine, men sto helt stille.
Damon kom ned trappen bak oss. Han så Caine som hadde en pistol mot meg og Sam, og han ble fort sur.

"Hei!" skrek Damon mot Caine.

Caine skvatt litt, men mistet ikke meg av synet.

"Vi skal ikke ha noe av skyting i dette huset!" ropte Damon sint.

Han brøytet seg forbi oss og gikk mot Caine. Damon tok pistolen ut av hånden hans og holdt den i sin egen hånd.

"Skjerp deg!" ropte han og så sint på Caine.

Damon kastet et blikk mot meg. Jeg rødmet litt.

Hvorfor rødmer jeg av Damon?
Han kidnappet meg jo!

Fordi du liker han.

Nei! Han er slem! Han har voldtatt meg og er en dust!

Bare innrøm det, du liker Damon. Sam er bare en distraksjon.

Nei, Sam er ekte. Det er Damon som er en distraksjon, en irriterende en også!

Sam så på meg, men så raskt en annen vei.
Jeg så ned i bakken og visste ikke helt hva jeg skulle si eller gjøre.

"Dere to, ut i stua," sa Damon og pekte på Sam og Caine.

Jeg sto igjen alene med Damon. Han gikk sakte mot meg og tok forsiktig tak i hånden min i motsetning til hva han pleier å gjøre. Han førte meg inn på et rom.

"Beklager, men du må være her en stund. Jeg må snakke litt med gutta mine," sa Damon og låste døra.

Sam sin synsvinkel

Damon kom inn i stua. Han satte seg i den svarte stolen sin og så sint på oss.
Han kastet et blikk på Caine.

"Hvordan går det an å være så idiotisk! Prøver du å skyte vår eneste kilde til penger?" spurte Damon.

Caine brydde seg ikke spesielt. Han reiste seg opp fra stolen sin og rettet seg opp i ryggen.

"Hvem bestemte egentlig at du skulle være leder?"

Caine var sleip. Han besvarte spørsmålet med et annet spørsmål og skiftet helt samtaleemne.
Damon så hatsk på Caine, men Caine bare sto der og smilte triumferende.

"Fordi du ikke klarer å gjøre riktige avgjørelser, Caine. Og Sam er for myk, han klarer ikke å ta vanskelige valg," sa Damon og så på meg og Caine.

Damon reiste seg og gikk inn på et rom. Han kom ut igjen med Elena. Damon kastet Elena oppå Caine. Han smilte og begynte å slikke seg litt rundt munnen.

"La oss teste deg da, Caine. Vær leder for en dag. I 24 timer så bestemmer du. Du bestemmer når de andre guttene skal gå. Om Elena skal bli drept eller ikke, det er et stort ansvar. Tipper du ikke gjør annet enn å ha sex," sa Damon truende.

Caine så på meg og prøvde å finne et svar i øynene mine. Caine tok tak i Elena og ga hun til Damon, mens han så ned i bakken.

"Jeg klarer ikke å gjøre alt det du sa," svarte Caine ydmyk.

"Som jeg trodde," sa Damon og gikk ut av rommet.

Caine så irritert på meg. Som om jeg hadde ødelagt livet hans eller noe. Elena så på meg, desperat etter hjelp.
Jeg tok henne i hånden og ledet henne ut av rommet. Caine fulgte etter oss.
Jeg stoppet og snudde meg mot han.

"Har du et problem, Caine?" spurte jeg og holdt Elena bak meg.

Caine tok en ny pistol ut av lomma si og rettet den mot meg.

"Farvel Sam," sa Caine og trykket på avtrekkeren.

__________________

Tusen tusen takk til alle de som leser, voter og kommenterer på historien min!❤️ Jeg blir veldig glad av dere😘
Jeg kunne ikke vente med å legge ut en til del, så her kom den❤️❤️
Kommenter favoritt karakteren din i historien!❤️