Kidnappet [REWRITING]

Kapittel 20: Siste dag på sykehuset

Elena sin synsvinkel

Sam hadde nesten blitt helt frisk igjen, men ble anbefalt om å bli i senga minst en dag til for å være på den sikre siden.

Damon var ikke spesielt begeistret for det. Han ville egentlig bare komme seg vekk så fort som mulig, men jeg sa at det ikke var noe å bekymre seg for.

Jeg sto ved vinduet inne på rommet til Sam. Det var i første etasje, så det var ikke noe spesielt å se på. Bare parkeringsplassen fylt med ulike biler.

Jeg hørte at Sam reiste seg opp fra senga. Det knirket litt, fordi den var ganske gammel og nedslitt.

To armer omfavnet meg bakfra. Jeg kysset en av armene og fortsatte å se ut på de ulike bilene.

Sam snudde meg rundt og holdt meg i et mykt grep om hendene.
Øynene hans fordypet seg i mine, og jeg visste at han kom til å stille det samme spørsmålet som Damon.

"Hvorfor drar du ikke, Elena?" spurte Sam bekymret.

"Sam, forstår du ingenting?"

"Hva er det å forstå? Du er heller med noen kriminelle, enn å gå ut i friheten mens du enda kan."

"Sam, du var syk. Alvorlig syk. Du hadde blodforgiftning av værste sort. Om jeg ikke hadde klart å overbevise Damon om å snu og kjøre til et sykehus så hadde du...du..."

Tårene bare presset på og jeg klarte ikke å holde dem tilbake. Sam tok armene rundt kroppen min, og presset meg forsiktig inntil kroppen hans.

Jeg gråt inn i brystet hans og klarte så vidt å stoppe.

"Du...du... hadde vært død Sam," hulket jeg.

Han strøk meg forsiktig over håret.

"Jeg vet det, Elena. Jeg skylder deg alt. Du er grunnen til at jeg lever."

Så gikk noe plutselig opp for meg. Jeg dyttet meg vekk fra Sam i en brå bevegelse. Jeg gikk bort til vinduet og snudde meg mot han.
Sam så uforstående på meg.

"Jeg er også grunnen til at du nesten døde."

"Hva? Elena, det er helt sinnsykt. Om det er noen sin feil så er det min egen."

"Nei, ikke prøv å vri deg unna denne gangen, Sam. Jeg veg hva jeg gjorde, og det vet du også."

"Hva er det du snakker om?"

"Du så det, jeg vet du så det."

"Det er fortid, Elena. Jeg er for glad i deg til å være sint på deg."

Han gikk mot meg for å gi meg en av klemmene hans, men jeg hadde fått nok. Jeg vred meg unna og gikk til den andre enden av rommet.

"Hvorfor kan du ikke bare innrømme det? Skrik til meg! Vis litt aggresjon! Hva som helst..."

Jeg begynte å gråte igjen. Sam kom til meg en gang til. Denne gangen lot jeg han klemme meg. Det føltes godt.
Han kysset meg på toppen av hodet.

"Elena, du er alt annet enn en kriminell, ond eller slem. Det er et mirakel at du holder ut med sånne som oss."

"Sånne som oss? Sam, jeg mener ikke dette frekt eller noe. Faktisk så er det veldig positivt. Men du er ikke som dem."

"Hva mener du?"

"Du er ikke ond. Du har aldri voldtatt noen. Du skyter ikke folk som Caine gjør. Har ikke aggresjon som Zack har MYE av. Er ikke like glad i å være sjef som Damon. Jeg mener, du er annerledes."

"På en bra eller dårlig måte?"

"Gjett," sa jeg.