Kidnappet [REWRITING]

Kapittel 18: Sykehuset

Elena sin synsvinkel

Sykehuset var ikke så langt unna som jeg trodde. Det tok bare rundt fem minutter fra vi kom til utkanten av byen, til vi sto parkert utenfor sykehuset. Damon hoppet ut av bilen og tok ut Sam og støttet han opp.

Sam klarte knapt å stå, langt mindre gå. Jeg gikk ut av bilen og sjappet meg bort til Damon og Sam.

"Hva har du tenkt til å gjøre med han?" spurte jeg Damon.

"Tar han med til akutten, om dette sprer seg til hele kroppen hans, er det takk og farvel for Sam."

Jeg hjalp til med å støtte opp Sam. Vi var like utenfor inngangen og gikk inn. Det var en dame som satt i resepsjonen. Jeg hatet sykehus. Det luktet alltid rart der, og alt var hvitt og kjedelig. Maten var heller ikke noe å skryte av, men kanskje den hat blitt bedre siden sist jeg var her.

Damen var litt gammel. Kanskje rundt 40 årene. Hun tittet nysgjerrig bort på oss. Det var en del andre mennesker der også sol ventet på sin tur. Damon og Sam satte seg ned på hver sin stol, mens jeg gikk bort til resepsjonen.

"Unnskyld?" spurte jeg høflig.

"Ja, og hva kan jeg gjøre for deg?"

Jeg så på navneskiltet hennes: Linda.

"Jo, vennen min er  veldig syk. Og han må få akutt behandling straks," sa jeg alvorlig.

Linda rynket pannen og tittet bort på Damon og Sam.

"Jeg beklager, men dere må vente på deres tur," svarte Linda strengt.

"Javel, men kom ikke til meg og si at jeg ikke prøvde," sa jeg ut i lufta og fikk tilbake mot Sam og Damon.

Jeg nikket til Damon. Han ga fra seg et lite glis.

"Hun vil gjøre det på den tøffe måten," sa jeg til Damon.

"Da skal hun få det på den tøffe måten," sa Damon og reiste seg opp fra stolen.

Jeg satte meg ned der hvor Damon hadde sittet, og fulgte med på Sam som ble stadig dårligere. Jeg tittet bort på Damon.
Han brukte først sjarmen sin og flørtet litt med Linda. Hun rødmet faktisk.

Hun nikket til han og Damon vinket oss bort til resepsjonen. Jeg støttet nesten hele kroppsvekten til Sam inntil meg. Damon så at jeg sleit litt, så han kom og hjalp meg med Sam.

"Sykepleier Piper skal følge dere til rommet deres," sa Linda og pekte bort på Piper.

Piper hadde blondt, rett skulderlangt hår og blå øyne. Hun så ut som en hyggelig jente på rundt 23 år. Vi fulgte etter henne inn på et rom. Der sto det en seng, to stoler, og mange rare duppeditter.
Piper lot oss gå inn først. Jeg og Damon gikk inn og la Sam ned på senga.

"Doktoren kommer så snart han er ferdig med pasienten sin," sa Piper.

Så gikk hun og lot oss være i fred. Damon satte seg på sengekanten ved siden av Sam. Jeg satte meg på en av stolene for ikke å forstyrre Damon.

"Jeg skjønner det ikke. Hvordan kan Sam bli syk? Han som nesten aldri har vært syk så lenge jeg har kjent han," sa Damon og så på meg med et tomt, trist blikk.

"Jeg vet ikke. Kanskje det var fra den bedøvelsesgreia som Caine skjøt på Sam for lenge siden. Jeg husker ikke når det var, men det begynner å bli en stund siden."

Damon reiste seg og gikk bort til meg. Han rørte meg ikke, bare sto der og så meg inn i øynene.

"Hvorfor drar du ikke, Elena? Hvorfor blir du her, når du faktisk har en mulighet til å være fri?"