A new clan- den siste time (Ferdig)

prolog

De var ved høyberget nå! Ikke langt igjen!"jeg kan lukte lyngheiene!", Ropte Kråkepote av glede. "Og nå ser jeg den." Buskeklo som gikk først og førte Ann svarte den lille lærlingen. Lærpels gikk vedsiden av meg. "Ekornpote?" Hørte jeg en stemme bak meg. "Ja?" Jeg lot lærpels gå foran meg og ventet på stormpels. "Kan jeg bli med deg tilbake til Tordenklanen og fortelle faren min om fjærhale? Jeg vil si det selv, være der med han." Jeg så smerten i øynene hans."ja så klart du kan!" Jeg prøvde å smile men fikk det ikke til med tanken på fjærhales død. Den vakre sølvfargede elveklankrigeren, hun hadde vært en god venn. Men mer synd var det på kråkpote, han hadde virkelig funnet kjærligheten i henne, og henne i han. Dette var den verste nyheten, de måtte forlate skogen, dra ut på en reise og ville miste mange flere opp til stjerneklanen​ og fjærhale, vår kjære venn. Men den jeg gledet meg allerede mest til å se igjen var søsteren min løvpote! Så følte jeg meg plutselig veldig kvalm og jeg så ut i et mørke.LØVPOTE! Søsteren min, vi hadde en spesiell kontakt. Hun,hun, var død! Hvordan! Jeg hadde  kjent nærværet hennes men ikke på den måten jeg hadde gjort før. Jeg så opp på den lyseblå himmelen. Hva skjedde? Jeg var nesten på gråten. En tåre trillet nedover kinnet mitt. Stormpels så på meg."hva er galt?" Han har en trøstende og betryggende tone. "Løvpote..."mumlet jeg trist og tenkte på før vi dro. Før jeg forlot henne så egoistisk! Hvordan kunne jeg ha gjort det! "Løvpote er sikkert hjemme i leiren og... " Vi kom ut på lyngheiene og lukten av sykdom slo innover oss. "Nei," hvisket Kråkepote, før han styrter avgårde rett forbi Buskeklo. "Kråkepote! Vent!" Gaulet han etter den lille vindklankatten før han satte på sprang etter han. Lærpels så oppgitt rundt seg. Ingen var her. Grensene var ikke markert på flere dager. Hvordan var det da hos tordenklanen​? De kunne ikke ha dratt! Eller verre død! Nei! Jeg satte på sprang etter de to dumme hannkattene lenger fremme. "Buskeklo!!" Skrek jeg etter han og satte opp farten enda fortere. De var rett ved vindklanleiren. "Kråkepote! Vent!" Buskeklo var bare en hale lengde bak han og jeg dobbelt så langt bak buskeklo igjen. Han tok sats og landet på Kråkepote. "Slipp meg! Jeg må se til klanen min!" Hveste Kråkepote under buskeklo. "Greit, men vær forberedt på død og katastrofe..." mjauet han trist. Kråkepote går rolig inn i leiren og jeg lister meg etter. Jeg hører lærpels og stormpels hviske urolig og trist seg imellom. Kråkepote hadde stoppet uten st jeg så det,så jeg hadde listet meg rett inn i ræva på han. Lukten av sykdom hang som en tåke i luften. "Halo?" Prøvde han seg. Det kom ingen svar. Alle var døde...

Vi sto og studerte kråkepotes utbrudd av for det meste sinne og anger. Han sprang rundt der inne i de øde leiren dems over hvisket ting til de døde kattene som om han trodde de levde  som de selvfølgelig ikke gjorde. "Han har klikka."mumlet lærpels. Jeg nikket meg enig i det. "Tordenklanen!"jeg hylte tanken min. Tenk om det samme var skjedd med min og Buskeklo's klan?! Stormpels ble stiv "far" hvisket han. Hans eneste gjenlevende familie. Eller som hadde vært. Jeg la på sprang uten å tenke på de andre. Rett mot min egen leir uten å tenke på hva jeg kom til å se. Jeg hørte buskeklo sine rop bak meg, men snudde ikke, jeg stoppet ikke engang for å høre. Så var jeg der. Det var ikke lukt av sykdom men den var veldig gamel. "Nei!!!" Hylte jeg av sorg. Jeg sprang ut i lysningen og tittet inn i alle hulene. Men før jeg gikk inn i medisinkstthulen ventet jeg noen sekunder og samlet opp mot før jeg gikk inn. Det var tomt. Akkurat som resten av leiren. Jeg så ingenting klart, alt var dekket av sløret fra tårene mine om kom sprutende. Men, vent! Det var noe tegnet i sanden. Et kart! Var de i live?! Håpet bruset opp i meg. Tårene sluttet å sprute. Det kartet ledet fra leiren til, ehh, elveklangrensen. Nei! Det var over solberget! Og hulene! Vent, huler? Nei, samma det! Klanen min er kanskje i live! Så satte jeg på sprang ut av leiren og mot solberget. Jeg snublet i en stein  like ved og alt ble svart.

"Hun må våkne snart, før det blir mørkt, vis ikke har vi ikke noe sted å sove." En stemme snakket over meg. Det var ikke helt tydelig hvem den tilhørte. "Ja, vi kan ikke miste henne også."  Denne gangen var det kråkepote. Den stemmen gjenkjente jeg overalt. Jeg gløttet på øynene. "Hun er våken!" Mjauet lærpels av lykke. Stormpels sitt fjes var mindre enn en muselengde fra fjeset mitt. Jeg ga fra meg et gisp av skrekk før jeg så st det var han. Buskeklo satte seg ned ved meg, han hadde tårer i øynene og skjelvende munn. "Vi er de eneste gjenlevende."hvisket han etter en stund. "Nei!!!"ulte jeg. Hvordan?

Håper dere likte den! Det skjedde ikke så mye som det pleier å gjøre i en prolog, men håper det gikk fint! Leg gjerne igjen en stemme. Neste del kommer nok snart!(som betyr når jeg har kommet på det som skjer vidre)