A new clan- den siste time (Ferdig)

kapittel 10 katten

Ekorns pov

Jeg sprang og sprang, så langt jeg bare orket før jeg la meg ned i en tur med mose. Så så jeg ned på det dumme beinet mitt som hadde ødelagt hele livet mitt! Aske og Rådyr skulle bare få høre! De hadde ødelagt sjansen min til å bli kriger! Jeg så meg rundt og etter lukten å dømme hadde jeg ikke kommet lengere enn grensen, om den dumme poten hadde vært bra hadde jeg løpt mye raskere og vært i mye bedre form! Jeg måtte komme meg vekk før noen skulle markere grensene og fant meg. Så hoppet jeg opp på tre poter og fortsatte ferden min lenger vekk fra leiren, leiren som var mitt eneste kjente.

Det var fuglekvitteret rundt meg som fikk meg til å våkne. "Halo?" Jeg hade helt glemt flukten min før jeg gjenkjente stedet jeg hadde sovnet på. Det luktet rart her jeg var nå, men veldig friskt. Kanskje litt bekkevann og fjell? Hm. Jeg reiste meg opp på tre poter og så meg rundt. Hvilken retning var egentlig hjemover mot leiren? Nei! Det kunne være det samme! Om de ikke ville la meg få en ordentlig plass i klanen som kriger så fikk de gleden av å ikke ha meg der i det hele tatt! En kattehale gled ut mellom noen blader på et tre. "Hv-v-vem er du?" Stammet jeg redd og så ørene stikke opp bak en busk før de forsvant. Hvor ble det av katten? Jeg så meg nervøst omkring. Bak meg! "Hei," katten var lys brun og hvit, det var en hunnkatt. Stemmen til denne merkelige katten var vennlig og ikke findelig i det hele tatt."hei" mjauet jeg mye roligere. Hunnkatten tok to potesteg mot meg så jeg kunne kjenne duften av henne. Det var katten som luktet bekkevann og fjell! Og-og hun hadde stjerner i pelsen!! "Hvem er d-" lenger kom jeg ikke før hun avbrøt meg og så litt beklagende ut. "Jeg er en av dine forfedre en av din klans forfedre." hunkatten hadde et vennlig smil. "Du vil ha en viktig rolle i Fjærklanen, dra tilbake og jeg vil hjelpe deg. " Mjauet hun og smilet gikk over til et spørrende uttrykk. "Men de har jo ingen nytte av meg, med mindre du kan kurere beinet mitt så vil det ikke hjelpe!" Svarte jeg litt surt. Katten fikk et lurt smil. "Kan du?!" Pep jeg og holdt på å hyle av glede med tanken på at denne katten kanskje kunne hjelpe. "Nei, men jeg vet om noen som kan kurere skader." Svarte katten med et nikk mot meg. Hva mente hun? Jeg så meg rundt. Det var jo ingen andre katter her! "Jeg skal veilede deg, men bare om natten." Hun tok en kort pause før hunnkatten fortsatte; "Når du drømmer" Når jeg drømmer? "Hvordan skal det være mulig?" Tenkte jeg høyt med et uhell. "Bare vent, så vil du kunne se. Men da må du hjem og få tilbake din plass i klanen." Den hvite og brune katten bleknet bort og det hang bare et lite snev av henne igjen i luften. Hva var det som nettopp har hendt? Hva enn det hadde vært, må det vell ha vært viktig og sant? Ja. Jeg sto stille en stund før jeg sakte begynte å halte mot leiren.