A new clan- den siste time (Ferdig)

kapittel 7 gjennsidig.

Fuglefjærs pov

Jeg så ned på aske som drømte med sprellende poter og klynking. Hva drømte han? Plutselig kom buskestjerne inn i hulen jeg og ekornflukt lå i. "Han overlevde!!" Han hylte av lykke. Hvem overlevde? Hva snakket han om? "Hvem? En katt fra tordenklanen??" Ekornflukt hørtes sprekke ferdig ut av lykke. "Ja! Kom!" Han snudde seg og spant ut i lysningen. Ekornflukt sprang etter han og jeg ble igjen alene i hulen med kattungene. "Mamma!" Pep virrvelpus. Når begynte den lille hannkatten å snakke!!? Så kom en grå skikkelse inn i hulen og hoppet på meg. Jeg rakk ikke å se han før et smell lød  hyl og blod. Alt ble svart.

"Hhhh!" Jeg våknet og trakk pusten veldig høyt. For en drøm! Jeg så buskestjerne og ekornflukt lå og snakket sammen lavt vedsiden av meg. Hva snakket de om? Lurte jeg. Rådyr kom flyvende inn i meg og jeg ga fra meg et overasket hyl. Aske skvatt noen halelengder av hylet mitt og ekorn så opp på meg med store skremte øyne. Det var nok den omstreiferen de snakket om? Aske hvisket noe til rådyr og de sprang mot søsteren i en voldsom fart. "Ææ!!!!" Skrek ekorn og skulle til å hoppe unna men var for sen og ble kastet i bakken av aske og rådyr over der igjen. "Au" pep hun trist i bunnen av haugen med kattunger. Rådyr og aske hoppet av henne og så på med beklagende blikk. Hva skal jeg gjøre med dem? Jeg smilte og hjalp datteren min opp på potene. "Jeg har vondt i poten." Klynket ekorn og holdt oppe den venstre forlabben. "Ikke gjør sånt. Katter kan bli skaddet!" Skjelte jeg på de to hannkattene. Aske rotet rundt på bakken med den enne forpoten og turte ikke møte blikket mitt. Rådyr derimot møtte blikket mitt med triste øyne og skjalv litt av av anstrengelse for å holde seg stødig. "Legg deg ned. Kanskje jeg kan se på den. " Jeg veltet ekorn på siden og snuste på poten hennes. Hun hadde vrikket den.

Bekk sto over kattungen min og snuste på den rødlige pelsen og labben hennes. "Hun skadet poten. " Mumlet Bekk og jeg så det litt bekymrede blikket hennes når hun så opp. "Men hun blir bra igjen?" Spurte jeg engstelig. "Jeg tror, men er ikke sikker. La henne ligge rolig i dager og så kan jeg se da. Ok?" Mjauet bekk og så  meg med er stødig blikk. "Ja," mumlet jeg og snuste på den skadde kattungen min. Aske og rådyr lå gjemt bak i redet mitt og var triste. "Uhell kan skje, ikke vær lei dere. " Smilte jeg og prøvde å høres overbevisende ut. "Men det var ikke et uhell! Vi planla jo å angripe henne, men ikke så hardt. " Pep aske. Rådyr nikket sakte etter det broren sa. "Jeg holdt på å brekke nakken på bestevennen min når jeg var kattunge." Lo jeg for å oppmuntre dem og få dem til å skjønne st alle gjør sine feil. "Gjorde du?!"  Rådyr så sjokkert på meg, mens aske lo. "Ja, vi lekte spark på grotte veggen der jeg bodde som kattunge. Jeg landet på han så Lyn måtte til Steinhvisker for å se på den og ordne litt." Jeg fikk et tomt blikk og ble fortapt i minnene mine fra mitt egentlige hjem. Og min beste venn som jeg hadde vært så glad i. "Fugl?" Mjauet bekk og veket meg fra dem. "Ja?" Jeg ristet på hodet for å klarne litt. "Jeg tror du kunne hatt godt av litt frisk luft. Jeg kan passe på ungene dine mens du er ute." Smilte hun. "Ja, tusen takk!" Jeg ga henne et ha det vink med halen og sprang ut i skogen.

Vinden suste igjennom gresset på lyngheiene der jeg sprang på den åpne sletten. Åå, så deilig det var! Jeg satte med og så utover det store territoriumet langt ute på grensen ved vannterritoriumet var Stormpels og Kråkefjær ved grensene og markerte. Jeg så på hvordan kråkefjær bevegde seg. Det var noe spesielt med den katten. Vinden tok et stort kast mot meg med varme slag og jeg nøt det. Den hannkatten var den beste og vennligste jeg noen gang hadde møtt. Og jeg kom nok aldri til å møte en til. Mens jeg var i tankene var jeg helt borte for hva som skjedde rundt meg og skvatt da en hale slo lett på meg. Jeg hoppet rundt og sto med snuten min inntil Stormpels's. Kråkefjær sto vedsiden av og holdt inne latteren sin. Den dumme hårballen, tenkte jeg mildt og trakk meg litt tilbake fra Stormpels. "Burde du ikke være i leiren med Aske, Rådyr og Ekorn?" Mjauet han og hørtes litt bekymret ut. "Bekk passer på dem for meg, jeg trengte å strekke litt på potene og kjenne frist vind mot pelsen." Blikket mitt hvilte egentlig ikke på Stormpels men tittet stadig bort på den svarte hannkatten vedsiden av.  "Vil du ha selskap?" Tilbød Kråkefjær ide Stormpels skulle til å i noe men stoppet med åpen munn. "Ja gjerne." Smilte jeg til han. Stormpels ga fra seg et nesten lydløst sukk "ja, da kommer dere vell hjem før Månen står på sitt høyeste?" Mjauet han mildt og snudde seg ide jeg svarte. "Ja, vi kommer om ikke lenge." Og stilte meg ved Kråkefjær med et skjult smil av lykke. Vi sto og så den gråsvarte skikkelsen forsvinne bortover territoriumet mot leiren og ned en åsside før han var skjult. Så snudde jeg meg og møtte det varme blikket til kråkefjær. Følte han det samme? Undret jeg, men svaret var vell ja? De varme blikkene, smilene, lærpels hadde sagt til meg st han bare hadde vært sånn mot en annen katt en gang før, men hun døde. Kunne det ha vært sant? "Blir du med ned til vannkanten? Jeg vet om et vidunderlig sted der nede" hvisket han lokkende og kjærlig. Jeg møtte blikket hans og nikket svakt før vi stormet nedover åssiden og til kanten av den store innsjøen. Vi stoppet ved noen siv. Jeg så innunder dem og lurte. Kunne det være der? Kråkefjær krabbet inn under dem der jeg hadde sett. Men han stoppet ikke, men fortsatte å smyge seg lenger inn under dem helt til det ble et stort rom. Hulen vendte litt nedover så den måtte vannkanten. Så stoppet han og satte seg. Så fint det var her! Kråkefjærs øyne skinte i mørket her inne. Eller vent! Var det mørkt her eller ute? Jeg hadde lovet Stormpels å komme tilbake før Månen sto høyt! Nei, han skal bare få vente. Jeg møtte de stirrende øynene og smilte. "Det er noe jeg har villet si siden første gang du kom inn i leiren." Jeg så ikke munnen hans de det beksvarte mørke men hørte den varme tonen i den. "Har du? Jeg ville gjerne si deg noe, jeg også," mumlet jeg litt sjenert. "Du har vært veldig mye i barselhulen med kattungene dine så jeg har ikke hatt muligheten til å snakke med deg. Men å se hvor flink, snill, varm og omsorgsfull du har vært med dem har bare gjort denne følelsen jeg har sterkere, den følelsen jeg har for deg." Ide han hadde sagt det, skøyt det en stjerne over himmelen! Det var stille en stund, før jeg tok ordet. "Jeg har undret om du hadde denne følelsen, med den varmen du har gitt meg med smilene dine har bare gjort meg så stum, av kjærlighet." Det siste hvisket jeg. Øynene hans lyste opp ide jeg sa det. "D-d-du har følelser for meg?!"
"Ja, " smilte jeg til det lykkelige svaret hans. Halen min smøg seg bort til hans og tvinnet dem sammen. Jeg la meg ned rett ved han og kjente kråkefjærs varme ide han la seg ned ved meg og vi begge sovnet stille, ved lyden av krusninger på vannet og vinden i løvet og gresset. Alt ble mørkt ide øynene glapp igjen og søvnen kom sigende på.