A new clan- den siste time (Ferdig)

kapittel 20 - Sorgen

Buskestjernes pov

"Æahh" gjespet jeg og så ut av hulen min, gjennom lavet. Utenfor hørte jeg torden, grr, det var nok det jeg hadde våknet av. Plutselig blinket hele himmelen. "Ææ!" Hørte jeg noen hyle, det lyse hylet hørtes ut som Virrvelpus. Jeg stakk snuten litt ut for å se ordentlig og midt i lysningen satt Askelabb og spiste en due. Plask! Et vått løv traff meg midt på snuten og jeg hoppet tilbake. Den unge hannkatten burde ikke sitte ute i regnet. Nå som han akkurat hadde blitt frisk etter skadene ville jeg ikke risikere å få grønnhoste på han, eller verre hele klanen! "Askelabb! Kom deg i ly!" Ropte jeg litt lavt og bykset bort mot han. "Du risikerer å få grønnhoste av å sitte her ute." Mjauet jeg mildt og rettet halen mot lærlinghulen. "Greit" Svarte han etter en stund, og satte avsted mot hulen.

Om ikke lenge ville nok klanen få tre nye lærlinger, og sikkert et par nye kattunger på Bekk. Men det gjaldt å ha nok krigere da. Ok, om jeg tar virrvelpus, Lærpels kunne jo ha fått Tigerpus, kanskje ville hun fått opp humøret av å ha en lærling? Og til slutt ildpus, kanskje ville Ekornflukt ta han selv? Egentlig burde Fuglefjær få en, men jeg følte ikke helt for å gi henne det ansvaret enda. Men hun skal kunne få en av Bekk ditt kull, da har nok Rådyrlabb og Askelabb blitt krigere. Stakkar Ekorn, jeg måtte snart finne en plass til henne i klanen. Men den eneste ledige stillingen var Medisinkatt. . . Uten for hadde det sluttet å regne mens jeg hadde tenkt, kanskje ville det være deilig å strekke på beina.

"Stormpels? " Mjauet jeg og stakk hodet inn i krigerhulen, men når jeg så var soveplasser hans tom. "Han gikk ut på jakt med Askelabb tidligere i dag. "Hørte jeg stemmen til Lærpels Si. Men denne gangen ikke like sur som til vanlig, den var nærmere trist. "Hva er galt?" Spurte jeg forsiktig og gikk bort til henne. Blikket jeg fikk var smertefullt og ikke det lekene jeg pleide å få. "Ikke noe du vil forstå!" Sukket Lærpels trist. Det agresive hun pleide å vise var byttet ut med smerte. Hva var skjedd?  "Jo, jeg vil forstå.  Vi er søsken, vi må støtte hverandre!" Mjauet jeg uten å tvile.  "Kom, jeg vil snakke med deg alene" Sa hun etter en stund med stillhet og bykset ut i skogen og jeg la på sprang etter.