A new clan- den siste time (Ferdig)

kapittel 26 - endelig

Ekorn's pov       

Jeg våknet raskt og hadde øynene vendt mot Rose når jeg våknet. Drømmen jeg hadde hatt i natt var ikke som de jeg pleier å ha. Den handlet ikke om de to stjernekatten, men den hadde føltes så ekte like ekte.  Kanskje var den det?
Det hadde vært et tjern.  Stjernene hadde danset vakkert i det. Jeg hadde hørt hviskende stemmer. Litt av drømmen hadde virket ekte,  eller fra den virkelige verden.  Kanskje skulle jeg gå ut?
"Ekorn?" Mjauet kom fra Rose som akkurat hadde våknet. Jeg snudde meg mot henne og smilte. "Ja?" Svarte jeg. "Hvor skal du?" Gjespet hun og strakte på seg. "Bare gå en tur" smilte jeg litt stressa  over å ikke få gå.  "Kan jeg få bli med? Det er kjedelig å bare ligge her" Rose reiste seg opp og gikk bort til meg ned et håpefullt smil som en kattunge. Jeg skulle jo egentlig  sjekke den drømmen, kanskje ville det bli fint med litt selskap.  "Ok, kom så rekker vi kanskje soloppgangen! " Smilte jeg litt fornøyd.

Vinden blåste oss hardt i ansiktene.  Vinden var sterk og bar med seg duften av vassmynte.  Kanskje om vi gikk forbi den kunne jeg fått plukket med litt. "Det er lenge siden det har blåst som dette! " Mjauet Rose glad. Jeg nikket og fikk øye på vassmynten . "Bra at Bekk sine kattunger ikke har kommet enda da. De kunne lett ha blåst vekk i dag" Lo jeg litt alvorlig og snuste på vassmynten.  Det var en stund med stillhet. "Har du tenkt å bli værende her i klanen,  eller føler du at potene dine vil ta deg til et annet sted?" Spurte jeg og håpet hun ville bli. "Dere har det jo veldig fint og koselig her. Og det er veldig ensomt alene, uansett føler jeg meg hjemme her. Så om jeg selv får bestemme  så ville jeg blitt, men det er vell opp til Buskestjerne? " Sa hun muntert. Og det er vekk en vis katt som vil ha deg her også. Jeg rensket planten for de visne bladene før vi gikk videre.

Plutselig begynte alt å ligne drømmen, bortsett fra at det hadde vært løvgrønt i drømmen mens det var løvfall her.  Jeg så en nesten utvisket sti, og begynte å følge den. Det at Rose var med hadde jeg helt ute av tankene. Alt som var i hodet mitt var: Jippi!  Tenk at jeg kanskje kommer til å finne det!  Stien førte opp en steinete bakke og opp til en mur av busker. Men der stien ledet var det en trang åpning. Jeg smøg meg igjennom og Rose sto på andre siden.  Hvorfor kom hun ikke?  Jeg holdt den tanken i kun fire sekunder før jeg fortsatte inn til det åpnet seg rundt meg. Det var en sti gått inn i berggulvet som ledet ned til et tjern.  Et tjern likt det i drømmen!  Alt var HELT likt! Bare tiden på året og døgnet var forskjellig! Jeg kunne ikke fatte det. Men stemmene,  de var svakere her. Ok,  da var nok det den eneste forskjellen.  kanskje var de sterkere om kvelden?  Ja, jeg kan komme tilbake når det blir mørkt, og da er jeg alene.

Vi kom inn i leiren med vassmynte i munnen begge to. Jeg hadde funnet en tue med  einebær som jeg skulle hente stele med senere. Bekk kom oss i møte. "Så mye vassmynten dere fant!" Smilte hun og så helt sprekkeferdig ut av spenning.  Men hva enn det kunne være for hun var jo drektig, men det var noe annet.  Det var jeg sikker på. stormpels trasket bort til Bekk.  "Du må slappe av nå, det er ikke lenge til kattungene kommer. . ." Småkjeftet han kjærlig til henne og førte henne inn i barselhulen igjen. Jeg og Rose gikk inn i hulen min, eller medisinkatthulen det var fortsatt rart å si det.

Det var blitt mørkt ute og månen sto klart på den kalde nattehimmelen.  Jeg listet meg ut av redet og hørte sovelyder fra de andre hulene.  Uten en lyd klarte jeg å halte meg fram   igjennom leiren og ut i skogen.  Veien virket mye lenger denne gangen.  Hele skogen sov.  Alt var stille, ikke en gang ugleul hørtes. Jeg var vist den eneste som hadde øynene oppe i natt. Stjernene på himmelen blinket og ga meg følelsen av å være beskyttet i mørket.
Stien opp til tjernet var blitt litt glatt av den fuktige lufta. Au, jeg skled fem steiner ned og landet på rompa. Dumme fuktige luft. Jeg reiste meg opp igjen og kom meg opp. Sakte presset jeg meg inn mot den lille lysningen tjernet lå i. Ide jeg var kommet inn begynte stemmene å hviske, nå like høyt som i drømmen.  Jeg hørte ingenting klart, men stemmene var fra mange mange katter. Jeg rykket til ide potene mine skled ned i noen poteavtrykk i berggrunnen.  Katter hadde vært her før i mange generasjoner de hadde vell død ut for lengst. Nå var denne skogen vår. Sakte gikk jeg ned til tjernet. Månen speilte seg i vannet. Sakte la jeg meg ned og snuste på tjernet. Vannet bar med seg lukten av fjell og frost. Oppe i fjellene var vell snøen allerede kommet.  Kanskje var vannet så kaldt også?  Jeg stakk snuten nedi for å kjenne. Alt var svart et sekund før jeg satt med øynene åpne. Foran meg satt flere katter blant dem løv og den andre katten som hadde hjulpet meg med å bli medisinkatt. Alle satt å så på meg med store øyne.  Plutselig trådde en flammefarget hannkatt,  som lignet Ekornflukt, fram. "Du har gitt klanen en mulighet til å overleve ved å vende tilbake etter ulykken" Mjauet han stolt.  "Vi alle trodde det var over, men håpet kom" Mjauet en blågrå hunnkatt. Alle luktene var merkelig kjente, men fortsatt hadde jeg ikke sett noen av dem før bortsett fra mentorene mine. Mumling hørtes imellom dem alle og den var litt bekymret.  "Du skal hjem til klanen nå, men kom hit hver halvmåne. Vi skal veilede deg og klanen igjennom de vanskelige tidene som er i vente." Ide de to kattene som hadde trådd fram hadde sagt det ble alt svart og jeg våknet ved tjernet. Jeg måtte hjem.

Jeg og Buskestjerne satt ved tjernet stjernene danset i.
"Ekorn, du har lære deg medisinkattens skikker. Og har gjort deg fortjent til ditt sanne medisinkattnavn. Ekorn lover du å følge medisinkattens skikker og holde deg unna rivaliseringen mellom klanene" Buskestjerne ble fjern et øyeblikk.  Nå fantes det jo bare en Klan. Hva slags tanker og minner kunne de andre eldre kattene ha fra de tidligere klanene? "Ja! " Mjauet jeg etter en stund. "Da gir jeg deg med stjerneklanens kraft ditt sanne medisinkattnavn. Ekorn, fra og med  dette øyeblikket skal du bære navnet Ekornsky. Vi ærer din klokskap og omsorg."  Jeg bøyde meg for Stjerneklankattene rundt meg og Buskestjerne. Han hadde akkurat mottatt sine ni liv av Stjerneklanen og jeg hadde fått mitt fulle navn. "Nå kan vi gå hjem" mjauet han med et smil. "Bare gå i forveien.  Jeg kommer snart" Svarte jeg og vinket han ha det med halen. Buskestjerne nikket og smøg seg ut av lysningen med tjernet.
Jeg satt meg ved kanten og tenkte på drømmen jeg hadde hatt forige gang jeg hadde vært her for en halv måne siden. Noe ville skje, men hva?  Stemmene hvisket lavt i vinden. " Noen vil komme. . ." "Finn de rette. . ." Hvisket dem. Vi måtte vente på noen?  Finne de rette?  Kanskje ville et tegn vise meg? Solen var begynt skinne i horisonten. Nå måtte jeg hjem før Buskestjerne begynte å tro jeg hadde gått meg vill. Om en halvmåne ville jeg være tilbake. . . Gi meg svar da.
Sakte smøg jeg meg ut av den vesle gropen og mens de siste stjernene bleknet bort på himmelen.

// her var slutten av boka, vet at denne delen ble litt lang,  men jeg syntes avslutninger passer best til å være lange, så srry om det ble for langt.
Husk å meld deg på konken om dere vil ha bok to også (:   eller bok to kommer jo uansett, men hadde vært fint om noen ville laget et cover til den. Og jeg vil veldig gjerne gi den premien (::
Så Tusen takk til alle som har lest Boka og gitt vote. Håper dere vil lese neste bok også når den kommer.  Så sees senere (://