Ghost Rockers - Patient Zero

5

Ghost Rockers - Patient Zero
Kapittel 5
- Blod -

Bilde: Milla
Video: Paralyzed - NF

TRIGGER ADVARSEL
INNEHOLDER SELVSKADING/ SUCIDALE TANKER
.
.
.
.
.
.
.
.Milla Pov: Alt som hadde skjedd på "DAM" Jonas, tanken med vann. Det var bare en illusjon, en vond drøm. Men tanken på vannet som fylte tanken og Jonas som bare stod å så på, fikk meg til å ville skrike. Jeg husker ikke hva som skjedde etter jeg besvimte. Men en ting husker jeg. Jeg husker vann. Bare vann. Iskaldt vann som ønsker å sluke meg. Og det var i ett øyeblikk jeg bare hadde lyst til å la det gjøre akkurat det. Sluke meg. Ta meg bort ifra denne cellen, det livet som jeg lever nå. Lever som en fange. Som et eksperiment for OND. Et lite leketøy som de bare kan kaste bort når de er gått lei.

Jeg skal til å reise meg ifra det kalde betonggulvet men idet jeg gjør det kjenner jeg en sviende smerte ved høyre arm. Jeg ser ned å legger merke til at en skarp gjenstand har kuttet meg. Men det sprøeste var at det ikke svidde lengre. Det gav bare en nummen følelse. En deilig nummen følelse. En følelse jeg vil skal vare. Blikket mitt falt på en løs skrue med noe av blodet mitt på. Med skjelvende hender plukket jeg opp skruen. Jeg viste godt hva jeg ville gjøre nå. Noe som jeg ikke hadde gjort på flere år. Med en rask bevegelse drar jeg skruen hardt over håndleddet på venstre arm. Smerten er sviende og rask. Men den forsvinner like fort som den kom. Andre gangen presser jeg enda hardere å kommer dypere ned. Tårene har begynt å flomme nedover kinnene mine. Jeg satt å gråt mens jeg på ny og på ny drar skruen over overflaten på huden. Tilslutt har jeg rispet så dypt at blod nå kommer rendene nedover armen min. Mine tomme våte av tårer, øyne stirrer på den nå blodige venstre armen min. Hvorfor kan jeg bare ikke dø? Jeg mister skruen ut av hånden og den triller langs gulvet. Hvis jeg dør så kan de ikke bruke meg mer! Hvis jeg dør så kan jeg endelig bli fri.

Jeg kan kjenne at jeg begynner å miste bevisstheten. At jeg er i ferd med å dø. Endelig! Endelig blir jeg fri ifra dette helvete jeg kaller mitt liv. Det siste jeg hører er døren som blir åpnet og noen som skriker noe uklart, og jeg tar imot mørket som en gammel venn.

Når jeg våkner er alt hvitt. Er jeg i himmelen? Er jeg død nå? For gid det håper jeg. Jeg håper så virkelig at jeg nå er død å ikke lenger trenger å være en fange hos OND. Jeg legger raskt merke til at venstre håndledd er bandasjert og lenket fast til sengen med....åh....gjett hva......håndjern. Mer håndjern. Jeg har en intravenøs stukket inn i min høyre hånd. Da er jeg vel ikke død. Pasient Null, endelig er du våken sa en stemme. Jeg ser opp å legger merke til at en mann i hvit frakk står ved døren. I hånden holder han en skål med bandasjer og en mappe. Jeg ser bare på ham. Sier ikke et ord. Klarer det ikke. Hjernen min er toast. Jeg vil egentlig bare grine. Grine til det ikke er noen tårer igjen. Men som jeg har nevnt tidligere. Milla Santiago gråter ikke foran noen!

Legen går med rolige skritt mot sykesenga jeg ligger i. Med et rolig blikk setter han seg på en stol ved sengen og tar frem en saks. Han klipper opp bandasjen som når er blitt gjennomvåt av mitt egent blod. Langs håndleddet å videre oppover er det røde og dype kutt som strekker seg langt oppover armen min. Jeg ante ikke at jeg hadde kuttet så dypt med en skrue. Hadde du gjort det dypere hadde vi ikke klart å redde deg sa mannen å legger forsiktig over en ny hvit bandasje som han surrer godt rundt armen min. Legen sine ord synker inn i hodet mitt; hadde du gjort det dypere, hadde vi ikke klart å redde deg. Når legen er ferdig sjekker han noe på en monitor før han går mot døren. Ved døren stopper han. Jeg vet du er redd, Milla begynner han. Jeg ser på ham med et sjokkert ansiktsutrykk. Hvordan viste han navnet mitt? Selvsagt har ikke Ava Paige sagt til hele staben sin at Milla Santiago er her. Han fortsetter. Og nå møter blikket hans mitt. Du vil overleve, du er en fighter.....kom deg hjem til Jonas, og med det gir han meg et siste blikk før han forsvinner ut døren.

To dager senere blir jeg skrevet ut. Med en streng liste over medisiner som de skal gi meg. De har gjennomsøkt cellen min å fjernet alt av skarpe gjenstander som jeg kan skade meg med, eventuelt prøve å ta livet mitt en gang til. Døren blir åpnet. Jeg sitter på benken med øyene fiksert på den hvite veggen. Idet døren blir åpnet snur jeg hodet mitt å får øye på Mr.Janson. Du har besøk, Santiago sa han grettent før han forsvinner og noen blir dyttet inn i rommet. Døren lukkes å låses igjen. Øynene mine møter noen mørkebrune. Chase. Hva gjorde han her? Har han hørt om selvmordsforsøket mitt?

Hadde du virkelig tenkt til å gjøre det? Spør han tilslutt. Jeg ser ned på bena mine. I hodet mitt, ja. Jeg nikker svakt. Chase setter seg ved siden av meg på benken. Det går en lang stund. Ingen av oss sier noe. Vet ikke hva vi skal si til hverandre. I det jeg skal til å si noe føler jeg at jeg blir omfavnet i en klem. Han drar meg mot seg. Og sånn sitter vi. Hvor lenge, det vet jeg ikke. Men godt var det. Godt å kunne føle noen klemme deg. En tåre sniker seg ut av øyekroken min å lander på Chase sin hånd. Chase løfter hodet sitt å øynene våre møtes. Mine er nok fylt av sorg, depresjon. Mens hans. De er ubeskrivelige. De er mørkebrune, fylt med godhet - kjærlighet. I det ene øyeblikket sitter vi ovenfor hverandre, jeg med Chase sine armer rundt meg. Og i det neste er leppene hans på mine..........

Heeeiiii!!!!! Dette kapitelet var vondt å skrive.
Jeg kjente meg så godt igjen. Skriving er som terapi, en terapi som voksne ikke kan hjelpe med.
Men tusen takk for alle som leser.
Love u all❤️

- M.S