Ghost Rockers - Patient Zero

10

Ghost Rockers - Patient Zero
Kapittel 10
- Bionisk -

Bilde: Milla Santiago
Video: Mine - Ina Wroldsen

Milla Pov: Lyden av celle døren som ble åpnet vekket meg ifra en urolig søvn. Mr. Janson stod i døren. Siden jeg bare sov i bh og bukse, trakk jeg pleddet opp mot haken. Du har besøk sa han morskt før han gikk ut. Brydde seg ikke at jeg satt i bh. Jeg rynket brynene. Hvem ville besøke meg nå? Hvem vet at jeg er fanget her? Det er i alle fall ingen av Ghost Rockers. Jeg fikk megselv ut av sengen etter fem minutter med smerte. En intens smerte etter at ett av sårene mine ifra torturen jeg fikk i den andre OND basen hadde blitt betent. Siden jeg ikke fikk særlig mye helsesjekker. Med mindre jeg prøver å ta lovet mitt da. Men jeg har lovet Chase at jeg skal overleve dette....nei.....at vi skal overleve dette. Jeg presset på meg støvlene og banket på døren. Han åpnet døren og håndjern ble lagt rundt de bandasjerte håndleddene mine.

Jeg ble satt i en kald stol. Den ene håndleddet mitt ble frigjort ifra håndjern. Mens den andre delen ble festet til bord-stolpen. Så jeg ikke skulle eventuelt finne på å angripe de to vaktene som stod ved døren, eller de som kom for å besøke meg. Hvem enn de var. Døren ble åpnet. Jeg hadde hodet ned. Ønsket ikke å vite hvem det var som kom. Var redd for å se hvem det var. Redd for at det var de personene som jeg vil skal komme. Tilslutt løftet jeg blikket. Blå møtte blå. Jeg gispet. Hva faen gjorde de her?!

Jonas Pov: Hva er det du babler om?! Spør Kirsti meg. Jeg mener at vi må spille for å få det neste sporet i Milla sin forsvinning sa jeg og grep fatt i gitaren min. Kirsti så på meg med store, ganske sjokkerte øyne. Det var som om hun ikke hadde lyst til å spille. Men det gav ikke mening. Ville hun ikke plutselig ha Milla tilbake? Vil hun ikke ha bestevennen sin igjen? Hva er de-men jeg ble avbrutt av skoleklokken som ringte. Det var tid for tredje time. Å denne kunne vi ikke slippe unna. Vi hadde allerede vært borte i to timer. Jeg bet meg i leppa å satte gitaren tilbake på plassen ved veggen. Likte ikke tanken på at vi må vente til neste dag før vi kan gå ned å spille etter nye spor. Men da blir det uten sanger, å det er ikke akkurat enkelt. Å løse en gåte uten stemme blir litt vanskelig. Vi møtes i morgenen for å spille sa Jimmy før han sprang opp de knirkete trappetrinnene til den hemmelige fløyen. Vi andre fulgte etter hakk i hæl.

Milla Pov: Foreldrene mine. William og Melissa Santiago satt foran meg på to stoler. Det er godt å se deg igjen, sa Melissa. Jeg nekter å i det hele tatt tenke på henne som moren min. Hva er det dere vil med meg ? Spør jeg stivt. De ser på hverandre. Det er ikke hva vi vil, men hva Ava Paige vil sa William. Jeg knyttet neven. Jeg driter i hva Ava Paige vil, jeg vil bare ha svar på hva i huleste det er som skjer og hvorfor Ava Paige insisterer på at jeg er et våpen! Glefset jeg. Tårer truet med å slippe ut. William sukker. Javell, vil du ha hele historien? Her er den:

I 1997 jobbet jeg og moren din for OND. Vi var forskere som forsket på bio-tech. Bio-tech er en forskning som forsker på mennesket og robotikk. Ava Paige var en smart og fanatisk vitenskaps professor ved et akademi i London. Vi møte henne på en forsker konferanse i London. Og senere oppdaget vi at hun var en av lederne for OND. Eller W.C.K.D. ( World In Catastrophe; Killzone Experiment Department), som var det engelske ordet for det. Da vi møtte henne snakket hun om hvor fantastisk det hadde vært om det var mulig å kunne «Bygge» et menneske. Å ikke måtte slite med en fødsel, men å kunne skape et menneske med menneskelig hjerne.

Og i 1998 fikk vi det grønne signalet til å bygge den første av mange OND baser. Like utenfor nord amerika. I årene som gikk var det mange mislykkede forsøk på å skape det perfekte menneske. Men det var helt til du kom. Pasient Null. Du hadde alt. Kroppen, hjernen. Det var ikke en eneste lille detalj som antydet på at du ikke var menneske. Du var perfekt. Men når Ava plutselig begynte å skulle lage fler, det var da vi satte foten ned. Vi forklarte at vi bare skulle gjøre dette en gang og at maskinen som ble brukt, IKKE skulle brukes til onde formål. Men Ava insisterte å tilslutt fikk vi gitt deg til en foster familie. For å holde deg trygg. For at Ava ikke skulle sette klørne i deg.

Men det var for to år siden vi havnet i ulykken som du trodde vi døde i. Ava Paige iscene satte den. Med hjelp ifra en av hennes kollegaer som er sjef for en gruppe kalt DarkDevils. Ava lovet at hun ikke skulle røre deg så lenge vi samarbeidet. Så lenge vi fortsatte å skape unge.....roboter/mennesker med bionikk til hennes forskning.

Men det vi ikke forstod før nå. Var at Ava vil bruke det originale bioniske mennesket, du, til å bli et våpen for henne. Til å bruke blodet ditt for å lage en kur. En kur til å utslette en dødelig pest som har begynt å spre seg rundt i verden. Folk dør. Med det er ikke bare blodet hun vil bruke, det er andre ting ved deg, som vi så vi så vidt har begynt Å forstå. Men som kan brukes som eller til et våpen. Et dødelig våpen. Et våpen som er langt mer farligere enn pesten eller noen menneskeskapt bombe. Alle har alltid trodd det var et prosjekt, en mekanisk våpen som en bombe eller en missil. Men de har aldri tenkt på det som et menneske. Det er genialt. Det er grusomt. Men genialt.

Jeg hadde ikke ord. Jeg var målløs. Kunne ikke tro det jeg hørte. At jeg ikke var ordentlig menneske. At jeg var bionisk. Halvt robot. At blodet mitt kan brukes til en kur eller et våpen. Å nå var jeg fanget av de som ønsket å bruke meg som et våpen. Og hvem vet om det ikke er andre som meg. Det er 700 ungdommer i denne basen. 700 bioniske mennesker som OND bruker i deres forsking. Frykten som jeg har holdt innelåst så lenge truet med å komme ut. Hva er det dere egentlig sier? Spør jeg med en skjelven stemme. Vi sier at du må stoppe å prøve å komme deg vekk, bare la de gjøre det de må også får du kanskje etter noen år, dra hjem sa William. År?! Jeg slo den hånden som ikke hadde håndjern, hardt i bordet. Øynene mine viste ingenting annet en hat, tristhet og bedrag. Hat for mine egne foreldre. Jeg vil aldri slutte å prøve å komme meg vekk herifra, uansett hva noen sier! Glefset jeg mot dem.

Døren ble åpnet. Mr.Janson kom inn. Besøkstiden er over, Mr og Mrs.Santiago sa han. William og Melissa reiste seg opp. Vi vil hjelpe Ava Paige med det nødvendige hun trenger for å fortsette med eksperimentene sine for å finne en kur til denne pesten sa William. Uansett om det skulle ta livet av deg avsluttet han også gikk de. Når jeg var alene i rommet kom tårene.

Mystisk Pov: Ava Paige satt foran meg. Hun hadde hendene krysset på bordet foran seg. Jeg hadde fått vite alt om personen som jeg skal finne. Jeg likte ikke tanken på hva jeg måtte gjøre. Men har ikke noe valg. Det er den eneste måten jeg kan sikre at lillesøsteren min får leve. At Ava Paige ikke dreper henne etter at hun har funnet en kur. At hun er den første som får kuren når den er klar. Også at William og Melissa Santiago greier å lage kuren sammen med Ava. Det var jo derfor de var her i det hele tatt. For å finne en kur for pesten som sakte dreper oss alle sammen. Men Milla Santiago er den eneste som muligens har en sjans å overleve uten kuren på grunn av bionikken hennes.
Hva gjør vi nå? Spør jeg Ava. Hun ser på meg. Øynene hennes glinser i lyset fra lampen over hodene våre. Nå iverksetter vi fase 3...........

Wæææ!!!
Milla sine foreldre jobber som forskere for OND!
Å Milla er ikke menneske!
Hva tror dere vil skje i neste del?
Håper dere digget dette kapitelet, Vote og kommenter❤️

PS. Hvem tror dere den mystiske personen er? Og hvem er lillesøsteren hans?

Mer kommer snart <3
God Sommerferie alle sammen!

XOXOXO
MILLA