Ghost Rockers - Patient Zero

6

Ghost Rockers - Patient Zero
Kapittel 6
- Kysset -

Bilde: Milla sin uniform
Video: Ashes - Celine Dion

Milla Pov: Jeg trakk meg fort tilbake. Øynene mine var vid åpen i sjokk. Chase hadde kysset meg. Det verste var at jeg faktisk likte det. Det var Jonas jeg elsket....ikke Chase. Eller? Alt var bare så forvirrende. Je-jeg beklager, Milla sa Chase med like vide åpne øyne som meg. Det var tydelig at han angret på det han nettopp hadde gjort. Kysset han meg fordi han syntes synd på meg? At han følte at det var hans feil at jeg hadde prøvd å ta livet mitt. Jeg presset leppene mine sammen. Ingen av oss sa noe. Redd for å si noe feil. Noen minutter gikk før vi begge hørte et klikk. Døren ble åpnet og Mr.Janson stod i døråpningen. Besøkstiden er over, Du! Tilbake til Cellen din sa han å pekte på Chase. Med langsomme bevegelser reiste Chase seg opp ifra benken. Jeg mente ikke å kysse deg hvisket Chase i øret mitt idet vi klemte farvel. Jeg svarte ikke. Bare nikket mens jeg så ned på føttene mine. Døren ble lukket og jeg var på ny alene.

De hadde vært så "snille" å montert en klokke på veggen i cellen min. De ville at jeg skulle se hvor lenge jeg var der inne. Torturere meg med ensomheten min. Følelsen av å være innesperret med ingen vei ut. Klokken viste 21.45. Det hadde blitt mørkt ute. Det lille vinduet i celle døren ble lukket opp. Det ble dyttet noe gjennom gitteret. Kle på deg dette! Sa en barsk stemme. Det var i hvert fall ikke Janson sin. Jeg plukket opp klærne ifra gulvet. Det var et slags stoff med WCKD (OND) printet på den venstre armen. Det var også noen svarte militær støvler. Jeg begynte å ta av meg t-skjorten. I et lite speil ovenfor vasken kunne jeg se alle blåmerkene, alle arrene som disse folkene har gitt meg. Når jeg hadde kledd av meg alt stod jeg på det kaldt betonggulvet i bare undertøy. Det var ikke vanskelig å få buksen på seg. Den var lett og passet perfekt. Altfor perfekt. Når jeg endelig hadde fått på meg alt stod jeg bare å stirret på meg selv i speilet. Jeg hadde tatt av bandasjene på håndleddene mine. Sårene svidde mot klærne. Jeg rakk ikke å ta håret opp i en hestehale før døren ble åpnet. Pasient Null, hvis hendene Sa en vakt. Jeg pustet tungt for jeg la frem hendene mine for vakten.

Klirringen ifra håndjernene hadde begynt å gjøre meg sprø. Jeg fikk øye på Chase! Han ble ført ut av sin celle. Sammen med mange andre ungdommer. Hva er det som skjer? Hvorfor tar de oss alle ut av cellene? Jeg vet ikke hvor vi skulle. Vi rundet sving etter sving. Gikk langs korridorer etter korridorer. Ved hver sving var det en ny korridor. Og ved ny korridor var det på hver side, rekke på rekke med hvite dører. Jeg la merke til at mange av rommene bak de hvite dørene, var det en eller to personer. Barn. Ungdommer.

Vi stoppet foran en stor dør. Den minnet mer om en bombedør enn en vanlig dør. Den var laget av metall og virket tung å åpne. Pasient Null, Pasient En og Pasient Delta klar for transaksjon sa vakten i en walkietalkie. Jeg viste at jeg var Pasient Null og Chase var Pasient En. Men hvem var Pasient Delta? Døren ble åpnet og vakten dyttet meg videre. Foran meg stod det fly?! En militært fraktfly. Jeg fikk øye på den personen som jeg nå hadde lært å hate mer enn noe annet. Ava Paige. I sine hvite klær å høyhælte sko kom hun gående mot oss. Få dem ombord! Glefset hun til vakten. Jeg begynte å rykke i håndjernene! Hvor er det vi skal!? Spurte jeg. Ava Paige så på meg med et ondt Glimt i øyet. La oss bare si at du ikke kommer til å like det sa hun og gikk mot flyet.

Jeg ble hardt dyttet ned i en av skinnsetene. De er kanskje onde og jeg hater dem uendelig. Men de har god smak når det kommer til fly. Den ene delen av håndjernene ble løsnet ifra min venstre hånd og festet til setet. De satte Chase ved siden av meg. Hvor er det vi skal? Spør Chase og kikker ut gjennom flyvinduet. Jeg dunket hodet hardt mot skinnsetet. Jeg tror ikke det akkurat et en god plass sa jeg og sukket. Jeg kunne høre susingen til motorene som startet. Det satt bevæpnede vakter i setene foran og bak oss. Pluss at vi var på et fly. Å rømme vil være umulig. Memindre vi på magisk vis greier å løsne håndjernene. Men vi vil bli enten lagt i bakken sekundet vi reiser oss. Eller bli skutt. Så rømning vil ikke funke. Jeg presset meg ned i setet og lukket øynene. En enslig tåre rant nedover kinnet mitt. Vær så snill å Finn meg, Jonas!

Jonas Pov: Jeg satt alene på en stol inne på klasserommet. Timen begynte om et kvarter. Jonas, hva gjør du alene? Spør en stemme. Jeg ser opp og ser Vanessa. Bare gå bort, Vanessa! Sa jeg. Jeg har overhodet ikke lyst til å snakke med henne. Jeg vet det er over 3 uker siden Milla forsvant. Men jeg vil ikke tilgi henne for å ha ødelagt forholdet mitt med Milla. Jonas, jeg vil bare snakke med deg! Sa hun og lukket igjen klasserom døren. Men jeg vil ikke snakke med deg sa jeg og lukket igjen notatboken. Jeg reiste meg opp, gikk forbi Vanessa og mot døren. Plutselig grep Vanessa meg rundt håndleddet. De neste ordene hun sa fikk meg til å sperre opp øynene. Jeg vet hvor Milla Santiago er!.........