ROLLER COASTER LOVE

Kapittel 9

Alicia sitt perspektiv

Hodet mitt verker, men denne gangen vet jeg hvorfor.

Det kommer av bilde som ufrivillig har blitt plassert i hodet mitt. Synet av at Sara rir Alan på en stol. Synet av at Alan har sex med en annen jente.. 

Når jeg smelte igjen døra kunne jeg høre lydene som jeg kjenner til så godt. De lydene han lager når han kommer, og det er det største stikket som har truffet hjertet mitt etter bruddet.

Jeg klarte ikke å sove i natt, fordi jeg lå og ventet på at de skulle starte på nytt, men jeg hørte aldri noe mer.

Til slutt sovnet jeg, mens puten min var våt av alle tårene mine. Tårene som representerte skuffelse, sinne, anger og sårhet. Noe er annerledes denne gangen, fordi det er første gang jeg føler ordentlig på sinne etter bruddet. Jeg er sint fordi han hadde sex med en annen jente med intensjon om at jeg skulle se det. Jeg er sint fordi han river opp i gamle sår, når jeg ba han om å la være.

Kanskje det var dette som skulle til for at jeg skal klare å komme meg over han?

Jeg skvetter til i det jeg plutselig blir avbrutt av Karolina sin stemme, her jeg sitter i ro og fred inne på biblioteket. Ironisk hvordan du kan kjenne på stillheten i rommet, samtidig som det er høylytte eksplosjoner inni kroppen din.

«Hei nerd» sier hun med et stort smil om munnen.

Et smil som slukner umiddelbart i det hun ser ansiktet mitt. Når hun ser de røde øynene mine som bærer preg av lite søvn og tårer. Når hun ser bleikheten i ansiktet mitt som bærer preg av utmattelse. Når hun ser det falske smilet jeg prøver å tvinge frem, men mislykkes totalt med.

Hun setter seg rolig ned ovenfor meg, før hun spør bekymret «Hva har skjedd?»

Jeg blir plutselig usikker på om jeg burde fortelle Karolina hva jeg har sett, men innerst inne så vil jeg. Fordi jeg ønsker en person å prate med, kanskje det vil lette på smerten.

«Jeg så Alan og Sara hadde sex rett foran øynene mine, og de hadde ikke lukket døren. Akkurat som om det var meningen at jeg skulle..» jeg rekker ikke å fullføre, før jeg blir avbrutt av reaksjonen til Karolina. Hele kroppen hennes rister av sinne.

«Hva faen er det som feiler den gutten?» sier hun altfor høyt, og jeg vet at det er sinne som fremprovoserer tonen i stemmen hennes.

Jeg snur meg raskt rundt for å dobbeltsjekke om noen hørte henne, men alle studentene ser ut til å kun bry seg om pensumet i bøkene som ligger foran dem.

«Jeg sa at han ikke skulle snakke med meg mer» forklarer jeg, akkurat som om det er min skyld.

«Alicia, ikke forsvar han. Dette er en utrolig ondskapsfull handling som kun bærer preg av ufølsomhet» sier hun rolig og jeg kan se håpet i øynene hennes. Håpet om at jeg skal innse at Alan er en drittsekk. En drittsekk uten følelser.

Plutselig mørkner blikket til Karolina, og jeg skjønner fort at hun har oppdaget noe bak ryggen min. Jeg snur meg automatisk for å se hva blikket hennes møter, og stivner til i det Alan og Jack kommer gående. Nei. Nei.

«Karolina, plis ikke» er alt jeg rekker å si til henne, før hun reiser seg brått opp fra stolen, og jeg gjør det samme.

«Hva faen er det som feiler deg egentlig?» hører jeg hun rope til Alan. Jeg har aldri sett Karolina slik før. Preget av så mye aggresjon og sinne.

Jack tar tak i armen til Karolina, før han spør rolig, men forvirret «Hva er det som skjer?»

Blikket mitt befinner seg på alle andre utenom Alan. Jeg er så svekket, at jeg er redd for at jeg knuser om øynene hans treffer mine.