ROLLER COASTER LOVE

Kapittel 11

Alan sitt perspektiv

Når jeg ankommer biblioteket på kvelden er det helt stille. Kun en student befinner seg i rommet. Alicia. Sjokk at hun er her tidligere enn planlagt.

Hun samler sammen noen bøker på et bord, før hun legger dem oppi en kasse. Hun har på seg en mørkeblå bukse med en bluse som er bombardert av blomster. Håret hennes er satt opp i en hestehale, og jeg kan se at det fortsatt er vått etter dusjen hun må ha tatt.

Plutselig åpner hun en bok, og jeg forstår fort at hun har begynt å lese. Jeg kunne stått her i flere timer. Akkurat slik som dette. Hun ser så fredfull ut når hun leser. Måten brynene hennes rynker seg sammen hvis hun leser noe uforståelig, eller hvordan smilebåndet hennes drar seg opp når hun leser noe fint.

«Du vet at vi er her for å rydde, sant?» avbryter jeg stillheten, før jeg begynner å gå mot henne.

Hun skvetter til, fordi hun ikke hadde merket at jeg ankom rommet, før hun kjapt legger fra seg boken hun leste på.

«Hei» er det eneste svaret jeg får, før hun går for å plassere bøkene i riktig hylle.

Hei?  Faen, er det den eneste hilsningen jeg får. Noe er annerledes. Hun pleier aldri å være så kort i tonen.

Jeg følger etter henne. Sist jeg så hun slik, var når jeg kastet hun ut av forelesingen. Når hun ikke ville snakke med meg. Når hun falt på asfalten og slo knærne sine. Når jeg sa til henne at hun ikke betydde noe.

«Er du sur på meg?» slenger jeg ut etter henne.

Hun stopper opp, men det tar sikkert tjue sekunder før hun endelig snur seg mot meg.

Jeg fortsetter å gå mot henne.

«Ja» svarer hun kort, og jeg vet at hun er sliten. Herregud, måten kroppen hennes ropte på kontoret til rektor for bare noen timer siden. Kroppen hennes ber om en pause. Kroppen hennes forteller henne at det er lite batteri igjen, og jeg vet egentlig ikke helt om det er jeg eller hun som burde høre på signalene?

«Hvorfor?» spør jeg bestemt, selvom jeg egentlig vet svaret. Jeg kunne se frustrasjonen som vokste frem i henne når jeg røpet hemmeligheten til Karolina.

«Alan, kan vi bare rydde og bli ferdig» sier hun nærmest som et sukk, istedenfor å besvare spørsmålet mitt.

«Nei!» svarer jeg kjapt, før jeg legger til advarende «Svar meg».

Hun møter blikket mitt når hun hører tonen min. Kanskje jeg var litt for streng nå?

Blikket hennes pleier alltid å være så lett å lese, men ikke denne gangen. Det eneste jeg klarer å lese av øynene hennes er utmattelse.

Jeg går enda nærmere henne, slik at jeg kun står en meter unna. Hun rygger automatisk unna, men en bokhylle stopper henne i ryggen. Faen, hun trekker seg unna.

«Hvorfor?» spør jeg igjen, og hører selv hvor dumt det spørsmålet utspiller seg, men jeg vil høre tankene hennes. Jeg trenger et tegn. Et tegn som kan fortelle meg at planen min funket. Et tegn som forteller meg at hun er på vei videre, uten meg.

«Hvorfor gjorde du det?» spør hun istedenfor.

Hva mener hun?  Snakker hun om hemmeligheten til Karolina?

«Fordi Jack fortjente å vite det, han kunne..» svarer jeg kjapt, men hun rister på hodet, før hun avbryter meg «Nei, jeg snakker ikke om det. Hvorfor lå du med Sara?»

Faen.

Jeg har egentlig lyst til å svare at jeg lå med Sara fordi hun er den beste jenta som jeg har hatt sex med, men det hadde vært en løgn. Det hadde jeg kun sagt for å sende enda et stikk mot Alicia, og helt ærlig så vet jeg ikke om hun takler flere stikk i brystet nå...