ROLLER COASTER LOVE

Kapittel 14

Alicia sitt perspektiv

Tirsdag kveld ankommer, og jeg går inn på biblioteket. Kveld nummer to av konsekvensen er snart gjennomført, og etter denne kvelden er det kun tre igjen. Det får en tanke til å streife meg. Kommer jeg og Alan til å møte på hverandre etter denne uken? Kommer vi til å prate med hverandre?

Når servitøren flørtet med Alan på restauranten i går, kjente jeg på en stikkende følelse. En følelse som bærer preg av sjalusi.

Jeg måtte minne meg selv på alle handlingene han har gjennomført for å såre meg, men til min store fortvilelse klarer jeg ikke å få avsmak av han. Hvorfor klarer ikke hjerte mitt å la han gå? Hvor fæl må en handling være for at hjerte mitt skal føre meg bort fra han?

Plutselig hører jeg døren til biblioteket gå opp, og inn kommer Alan. Han er selvfølgelig kledd opp i en svart jeans med en svart genser. Vil jeg noen gang se han i noe annet enn svart? Mest sannsynlig ikke.

«Selvfølgelig er du her allerede» sier han med et smil om munnen, før han kommer gående mot meg.

«Jeg ville lese litt før jeg startet ryddingen» forklarer jeg, og han blir ikke sjokkert. Han kjenner meg. Han vet at jeg elsker å lese, både pensum og annen litteratur.

«Jeg starter å rydde i andre enden, så møtes vi på midten» foreslår Alan, og jeg nikker bekreftende, selvom jeg kjenner på et lite ønske om at vi kunne ryddet sammen.

Jeg møter blikket hans, før jeg plutselig får en idé. Kall ideen min gjerne barnslig, men jeg syntes den høres fristende ut. Kanskje ideen frister så voldsomt fordi da vet jeg at vi rydder fortere, og dermed kortere tid til vi kan snakke sammen igjen, eller om det bare er konkurranseinstinktet som kikker inn.

Uansett så hører jeg meg selv foreslå «førstemann til å rydde sin halvdel frem til midten»

Et bredt smil sprer seg utover ansiktet hans, og jeg vet at han liker ideen min like godt som meg. Han svarer meg ikke engang, før han nærmest løper bort til sin halvdel for å starte å rydde, og jeg gjør det samme.

Mens jeg plasserer alle bøkene som ligger utover inn i riktig hylle, flyttes tankene mine stadig vekk til helt andre plasser. Tankene mine spoler ni måneder tilbake, og jeg lurer på om jeg og Alan fortsatt hadde vært sammen den dag i dag, om vi hadde gitt forholdet enda en sjanse.. Hadde vi klart å komme over alle hindrene? Fordi det var det forholdet bestod av.

Jeg følte for hver eneste opptur vi hadde, ville det komme en nedtur, spørsmålet var bare når. Akkurat som en berg og dalbane.

Når jeg først møtte Alan gjorde han alt for at jeg ikke skulle komme under huden hans, men på slutten av forholdet følte jeg endelig at jeg begynte å kjenne han. Virkelig kjenne han. Han åpnet seg opp om fortiden sin angående faren, og selvom det var Gabi som røpet fortiden om dommen, så var Alan på riktig vei. Vi sammen var på riktig vei..

Jeg trodde han hadde lukket seg totalt for meg igjen, fordi vi ikke lenger er sammen, derfor ble jeg overasket når han fortalte om marerittene på restauranten. Jeg føler hver gang Alan skal åpne seg opp, så avsluttes samtalen med sinne. Et sinne som representerer at nå har han fortalt mer enn han klarer. Han tar musesteg, men det er helt greit.

Når det har gått en time har jeg nådd midten, og jeg ser ikke noe til Alan. Jeg visste jeg kom til å vinne, fordi jeg kjenner dette biblioteket ut og inn.

Jeg setter meg ned på gulvet inntil en bokhylle, før jeg tar opp en bok fra vesken min, og begynner å lese. Jeg har lest boken sikkert sju ganger tidligere, men jeg blir aldri lei. Minnenes melodi av Nicolas Sparks. Favoritt forfatteren til Alan. Jeg kommer aldri til å glemme hvor sjokkert jeg ble når han fortalte meg det. Jeg skjønte ikke hvorfor den største rundbrenneren på skolen likte å lese bøker som er preget av så mye romantikk, og helt ærlig så vet jeg ikke helt om jeg forstår det enda..