ROLLER COASTER LOVE

Kapittel 21

Alicia sitt perspektiv

Jeg står frosset fast på det kalde parkettgulvet inne på rommet mitt, og Alan kommer nærmere og nærmere. Jeg holder opp en hånd advarende, og gjør tegn til at han skal stoppe, fordi jeg er nødt til å fokusere på telefonsamtalen med politiet. Det klarer jeg ikke når Alan rører ved meg, fordi det er kun et spørsmål som har festet seg fast i hodet mitt, hva om Alan drepte Jonas?

«Jonas hadde merker etter tau rundt halsen, så vi vet med sikkerhet at det var et selvmord» fortsetter politibetjenten, og beina mine svikter. Jeg vet ikke om de svikter på grunn av lettelse, eller på grunn av det voldsomme ubehaget og kvalmen som plutselig kommer over meg.

Når jeg møter blikket til Alan ser han bekymret ut, mens jeg ser på han med en lettelse. Fordi for bare noen sekunder siden trodde jeg at Alan hadde drept Jonas. Jeg la sammen puslespillbrikkene, og alt falt på plass, til at det kunne vært sannheten.

«Kan du høre meg?» spør plutselig politibetjenten, og jeg innser at jeg ikke har svart på noe av informasjonen hennes.

«Ja» svarer jeg kjapt, men stemmen min er skjelven.

«Så nå vil ikke denne saken bli hentet opp lenger» forklarer politibetjenten, og det er det siste jeg hører.

Det føles ut som jeg får et slags anfall, fordi hele kroppen min skjelver og blikket mitt er kun festet til gulvet, men jeg gråter ikke. Tvert imot øynene mine er steinharde. Jeg vet jeg burde være letta. Jeg vet jeg burde være glad, men akkurat nå klarer jeg ikke å føle noenting.

Plutselig kjenner jeg de sterke armene til Alan holde rundt meg, og jeg vet ikke hvor lenge jeg har sittet slik som dette, men når jeg ser på telefonen kan jeg se at samtalen er avsluttet.

«Snakk med meg» hører jeg Alan si lavt.

«Politiet fant Jonas i leiligheten hans torsdag kveld, hvor han hadde hengt seg selv» kommer skjelvende ut av munnen min, og jeg kjenner ikke igjen min egen stemme. Den er altfor preget.

Jeg kan høre et sjokkerende gisp komme ut av munnen til Alan, før han rister på hodet.

«Er det sant?» spør han lavt, og jeg nikker.

Øynene hans ser på meg forvirret, som om han ikke kan tro informasjon som jeg nettopp ga han. Som om en stemme i hodet hans forteller at det er tull, fordi han klarer ikke å tro på det. Han skjønner ikke at det er sant.

«Jonas er død» legger jeg til.

Alan tar tak i hånden min, og nå er det ikke lenger kun mine egne skjelvinger jeg kjenner på.

«Jeg vet jeg burde være trist Alicia, men det er jeg ikke. Jeg vet jeg ikke burde si dette, men jeg har ventet på denne dagen. Han fortjente å død etter alle jentene han har utnyttet, og den lysten til å ville se han død ble bare enda sterkere etter det han gjorde mot deg» forklarer han stille, som om han føler seg skyldig, på grunn av ønsket han hadde om at Jonas skulle forsvinne.

Det blir stille, og du kan høre pusten våres som har blitt merkbart tyngre.

«Går det bra med deg?» spør Alan, og jeg vet at spørsmålet hans kommer på grunn av stillheten min.

«Politiet fortalte meg først at han var funnet omkommet, og ikke hvordan han hadde død, så da var jeg sikker på at det var du som..» setningen min stopper opp, men jeg vet at Alan skjønner hva jeg mener, fordi øyebryna hans fyker rett opp i været.

«Jeg vet hva jeg har sagt. Det siste jeg ville gjort den kvelden var å drepe han, fordi jeg hadde aldri satt meg selv i fengsel av fri vilje, rett etter at du nettopp hadde gitt meg en ny sjanse. Jeg hadde ikke kunne gjort det mot verken meg selv, eller deg» forklarer han, og det er akkurat som om ordene vekker meg opp fra anfallet jeg nå har befunnet meg i.