ROLLER COASTER LOVE

Kapittel 1

Alicia sitt perspektiv

Jeg kan ikke forstå at det har gått åtte måneder. Åtte måneder siden hjertet mitt ble revet brutalt opp, akkurat som du bruker all din muskelkraft for å rive opp et tøystykke. Jeg har stilt meg selv det samme spørsmålet hundrevis av ganger..

Hva er det som gikk galt?

Var det hemmeligheten som ble for vanskelig for meg å takle? Var det jeg som ikke orket tanken på å risikere hjerte mitt for enda en hjertesorg? Var det Alan som dyttet meg vekk fra han? Var det oss begge som rømte fra hverandre, fordi vi var redde for at vi kom til å ødelegge hverandre ved å fortsette?

Helt ærlig. Jeg vet ikke. Kanskje det var en blanding av alle disse svarene.

Jeg har aldri følt meg så sårbar som det jeg gjorde i bilen den kvelden, sekunder før han ba meg om å gå. Jeg hadde revet hjertet mitt ut fra brystet og lagt det i hendene hans. Den handlingen gjennomførte jeg i det ordene jeg elsker deg forlot munnen min. Dersom du hadde sett oss fra utsiden den kvelden. Sett oss gjennom bilvinduet kunne du sett stillhet fylle bilen i det de ordene forlot munnen min, men for meg som satt i bilen var det annerledes. Ikke et eneste sekund med stillhet fylte bilen, siden ansiktet hans fortalte meg ordene han følte. Tårene hans fortalte meg tristhet. Rykningene i pannen hans fortalte fortvilelse. Vibreringen i leppen hans fortalte meg nervøsitet. Øynene hans fortalte meg alt. Øynene hans fortalte meg du betyr noe for meg, samtidig du er nødt til å gå.

Den første tiden etter bruddet var verst. Jeg gråt meg selv i søvn flere uker på rad, og følte hele kroppen min gikk på autopilot, mens jeg stod på utsiden. Stod på utsiden og var vitne til at kroppen min fortsatte å gå, selvom batteriet egentlig var dødt. Karolina prøvde alt for å få meg med til skolen, men det var vanskelig. Egentlig så ville jeg så inderlig dra på forelesningene, men jeg visste at han kom til å være der, derfor søkte jeg ly. Ly hjemme på rommet mitt, men en dag snudde det. En setning som kom ut av munnen til Karolina fikk meg til å tvinge meg selv til forelesningene igjen.

«Han har byttet studie, Alicia»

Alan hadde byttet studie. Jeg prøvde hele tiden å si til meg selv at han byttet studie fordi han følte han hadde valgt feil, men det er ikke sant. Han elsket litteratur, og han ville aldri følt at han valgte feil, så en annen faktor må ha vært grunnen til at han byttet. Meg. Kanskje han ikke ønsket å se meg hver eneste dag.

Han studerer fortsatt på samme skole, så det er et under at vi enda ikke har møtt på hverandre en eneste gang i kantinen eller på biblioteket.

Alle stilte spørsmål om hva som skjedde mellom meg og Alan, men ingen fikk et ordentlig svar. Kanskje fordi jeg var usikker selv på hva som var hovedgrunnen. Jeg ville ikke prate. Jeg ville ikke rive opp i ferske sår, som bare ville føre til at sårene ble enda større. Det føles ut som om Alan er et åpent sår på kroppen min som nettopp har grodd en skorpe. Dersom skorpen treffer noe, rives den av umiddelbart. Skorpen min er for svak. Jeg er for svak for han.

Så når sommerferien ankom seks måneder etter bruddet føltes det veldig godt å dra hjem. Dra vekk fra stedet som minnet meg om han. Restauranten minnet meg om han. Biblioteket minnet meg om han. Forelesningssalen minnet meg om han. Til og med sengen min minnet meg om han. Alt minnet meg om han.

Sommerferien tilbringet jeg hjemme sammen med familien, mens jeg jobbet på den lokale kafeen for å spare opp litt penger til det neste studieåret. Jeg har fått to lapper under tiden jeg jobbet på kafeen fra gutter, hvor det stod bli med på date eller du er søt.

Dette overasket meg siden jeg er vanligvis ikke jenta som mottar slike ting fra gutter. Jeg pleier aldri å være interessant nok for dem. Du lurer kanskje på om jeg dro på date? Nei. Jeg tok ikke engang kontakt med gutten som inviterte meg ut på date. Det eneste jeg gjorde var å ignorere han, selvom gutten dukket opp i kafeen flere ganger i etterkant. Jeg skjermet meg fra potensiell kjærlighet, fordi jeg hadde erfart at kjærlighet kan være farlig.