ROLLER COASTER LOVE

Kapittel 28

Alicia sitt perspektiv

Jeg har ringt Alan seks ganger uten å få svar, og en urovekkende kald følelse har begynt å spre seg i magen min. En følelse som forteller meg at noe ikke stemmer, fordi han pleier alltid å ta telefonen når jeg ringer. 

Planen var at jeg skulle ringe han når jeg skulle hjem, og selv om jeg prøver å tenke at han bare har sovnet på sofaen, klarer jeg ikke å overbevise meg selv. Jeg er nødt til å komme meg hjem.

Taxituren hjem føles ut som en evighet, og for hver kilometer jeg nærmer meg leiligheten forsterkes den kalde følelsen i magen min. Akkurat nå føles det ut som jeg har et stort isfjell i magen, som har bygget seg opp på kun en liten time.

Når jeg endelig står utenfor inngangsdøren til leiligheten, trekker jeg pusten, før jeg åpner døren.

Jeg rekker ikke engang å komme inn, før det føles ut som jeg får døren slengt rett tilbake i ansiktet. Blikket mitt flytter seg til noen røde høyhælte sko i gangen, og jeg kan banne på at det ikke er mine..

Jeg slenger fra meg skoene mine og jakken, før jeg setter opp kursen mot soverommet. Akkurat som om beina mine vet hvor de skal gå. De vet hva som foregår.

Når jeg åpner opp døren til soverommet føles det ut som et stort lynnedslag treffer meg midt i hjerte. Synet som møter meg er Alan som ligger og sover i sengen sammen med en jente med rødt langt hår. Rødtoppen holder rundt livet til Alan, og kroppen hennes ligger så altfor nærme hans.

Jeg burde løpe. Jeg burde pakke sammen tingene mine og ta en taxi tilbake til Karolina, men jeg klarer ikke å bevege meg. Kroppen min tvinger meg til å trekke inn synet, samtidig som jeg hører en stemme i hodet mitt si spydig, en gang drittsekk, alltid drittsekk!

Et gisp kommer ut av meg, en lyd som får den ukjente rødtoppen til å våkne. Blikket hennes møter mitt, og hun åpner munnen i sjokk. Kroppen min rister, men jeg gråter ikke. Allikevel vet jeg at øynene mine oser av skuffelse og sårhet, og det føles ut som hun kun ser på meg, mens hun venter på at jeg skal begynne å felle tårer.

Hun dytter kjapt borti skulderen til Alan før hun setter seg opp i sengen, og det er da jeg legger merke til at hun ikke har på seg noen ting på overkroppen. Lynnedslaget har skjedd, men nå sender lynnedslaget ut strøm til alle nervene i kroppen min. Dette øyeblikket blir bare verre og verre.

Alan åpner øynene sine, og når han får øye på meg kan jeg høre han banne lavt. Han snur seg rundt og ser rødtoppen befinner seg på min side av sengen. Akkurat som om han må sjekke at dette ikke er en drøm.

«Alicia» begynner han forsiktig, som om han snakker til en vill løve som endelig har klart å komme seg ut av buret.

Jeg rister på hodet, og det suser i ørene mine, som om jeg ikke vil tillatte meg selv å høre på unnskyldningen hans.

«Alicia, det er ikke som du tror» legger han til, og jeg kan høre på stemmen hans at den er preget av mengden med alkohol som nå befinner seg i kroppen hans.

Jeg er stille.

«Jeg tror jeg skal komme meg hjem» hører jeg plutselig rødtoppen si, og jeg ser på henne med et blikk som sier virkelig? Du burde ikke vært her i utgangspunktet.

Hun ser ned på dynen som hun nå holder tett rundt seg, og det er da jeg legger merke til en kraftig flaske med whisky som står plassert på nattbordet mitt. Jeg rister på hodet, og jeg vet helt ærlig ikke om jeg vil vite hva som har skjedd i denne senga. Jeg frykter det verste..

Kroppen min beveger seg ut i stua, før jeg slenger igjen døra etter meg. Jeg kan høre de prate, men jeg får ikke med meg hva de sier.. 

Jeg setter meg ned i sofaen, mens blikket mitt er festet til de røde rosene på bordet som Alan kjøpte til meg tidligere i uken. Blikket mitt har låst seg fast i den røde fargen, fargen som plutselig ikke lenger minner meg om kjærlighet, men helvette.