ROLLER COASTER LOVE

Kapittel 12

Alicia sitt perspektiv 

Begge har bekreftet at vi nå er venner, men helt ærlig så vet jeg ikke om det kommer til å funke. Hvordan klarer noen mennesker å bli venn med eksen sin? For min del høres det umulig ut, fordi jeg fortsatt har følelser for ham. De følelsene han ba meg skru av..

«Er du ferdig?» spør Alan, og jeg skvetter til i det han plutselig står ved siden av meg.

Jeg setter den siste boken på plass i bokhyllen, før jeg svarer «ja».

Stemmen min skjelver, men jeg klarer ikke å kontrollere det.

Vi er venner nå. Du kan oppføre deg normalt rundt han!

Påminnelsene jeg prøver å sende meg selv får meg til å innse at jeg faktisk er nødt til å prøve. Prøve å bli venn med Alan. Jeg kan ikke gi opp, før jeg har prøvd.

Når vi kommer ut av hovedinngangen på skolen ser jeg mørket som har lagt seg over universitetsområdet. Som en mørk sky. Akkurat som hjerte mitt. 

Den eneste arbeidsoppgaven jeg har gitt meg selv den siste tiden er at hjertet mitt skal lære seg å puste i den tunge og mørke røyken.

«Jeg følger deg hjem» sier Alan, før han begynner å gå bortover veien.

«Eh» begynner jeg usikker.

Han stopper opp, før han vender blikket sitt mot meg.

«Jeg er sulten, så jeg tenkte jeg skulle dra bort til student restauranten før den stengte» forklarer jeg, og han nikker forstående.

«Vil du bli med?» spør jeg plutselig, og jeg blir sjokkert over spørsmålet som nettopp forlot munnen min.

Han ser plutselig veldig usikker ut, og det er et sjeldent syn. Han blir helt stille.

Hvorfor spurte jeg om det?

«Bare glem det. Det var en dårlig...» begynner jeg å forklare, men jeg blir avbrutt av den raspende stemmen hans som svarer «jeg blir med».

En stemme i hodet mitt forteller meg at dette er en dårlig ide, men jeg prøver bare å komme på talefot med han. Slik at vi kan omgås som normale mennesker. Omgås som venner. Vi skal samarbeide hver kveld resten av uken, vi er nødt til å klare å omgås noen timer på en restaurant.

Når vi kommer inn på restauranten blir vi plassert på et bord ved vinduet, og lokalet føles tomt. Det er vel ikke så mange som er ute og spiser middag så sent på kvelden..

«Er dere klare til å bestille?» spør en lys kvinnestemme. Det er servitøren. 

Servitøren er en ung jente med langt blondt hår, men jeg klarer ikke å se øyenfargen hennes, fordi blikket hennes er vendt bort fra meg. Blikket hennes er festet til Alan, flørtende, mens hun tvinner en blond hårlokk mellom fingrene sine. 

Jeg vet ikke hvorfor, men det irriterer meg at hun flørter så åpenlyst med Alan.. Eller jeg vet hvorfor det irriterer meg, det er fordi jeg fortsatt har følelser for gutten.

«Jeg tar pasta med kylling og et glass vann» forklarer jeg, i håp om at hun skal rette blikket sitt mot meg istedenfor.

Blikket hennes møter øynene mine i to sekunder, før hun flytter dem tilbake til Alan igjen. Er det mulig?

«Lasagne og vann» hører jeg Alan bestille, og hun fniser mens hun skriver ned bestillingen hans på den lille papirblokken hun holder i hendene sine.

Blondinen forsvinner bort fra bordet vårt, og hun vrikker så mye på rompa at man skjønner det er med en intensjon. Intensjon om å få Alan til å legge merke til henne.