ROLLER COASTER LOVE

Kapittel 5

Alicia sitt perspektiv

Psykolog. 

Han går til psykolog. Han var ikke hos legen den dagen for å sjekke seg for kjønnssykdommer som jeg trodde. Nå innser jeg at mannen jeg så i chinos og grå genser ikke var noe lege, det var psykologen hans. 

Tusen tanker går gjennom hodet mitt. Han snakker med meg igjen. Han spurte meg om hvordan jeg har det. Han forteller meg at han har byttet studie til tekst og skribent. Han forteller meg at han går til psykolog, men hvorfor.

«På grunn av bruddet?» spør jeg usikker, fordi jeg vet ikke helt om jeg vil høre svaret.

Øynene hans finner mine, og selvom det gjør vondt, så føles det også godt at han endelig møter blikket mitt igjen.

«Det er ikke bare på grunn av bruddet..» begynner han, men han stopper opp. Jeg vet det er vanskelig for han å fortelle meg slike ting, siden han er ikke personen som åpner seg opp. Jeg husker fortsatt hvor lukket han var de første gangene jeg møtte han, og det tok lang tid før jeg virkelig lærte meg å kjenne han.

«Jeg ble henvist til psykolog på grunn av sinneproblemene mine. Etter bruddet ble alt bare verre, fordi jeg var så sint for at fortiden min fortsatte å ødelegge for meg» avslutter han.

Tårene som jeg akkurat hadde klart å stoppe truer i øynene mine på nytt. Jeg er glad for at han ønsker å få hjelp til å takle sinnet sitt, samtidig som jeg kjenner på en tristhet ovenfor at fortiden hans ødelegger for han. Jeg vet at han har tatt skade av flere ting som har skjedd. Hemmeligheten, livsstilen, dødsfallet til faren, alkoholproblemet til moren..

«Jeg beklager» sier jeg, fordi jeg kjenner plutselig en voldsom skyldfølelse fare gjennom kroppen min.

Han rister på hodet, før han sier lavt «Det er ikke din feil, Alicia!»

En tåre renner ut av øyet mitt. Jeg vet at det ikke er min feil, men jeg kjenner på savnet. Savnet etter oss. Hvorfor kunne ikke kjærlighet vært enkelt? Uten hinder, kun en rød løper av roser.

«Alicia, det er kun jeg som har ødelagt for meg selv» legger han til, og blikket hans er sårt. For første gang siden bruddet klarer jeg å lese øynene hans. Blikket hans har vært så hardt, men nå ser jeg følelsene. Tristheten. Sinnet. Fortvilelsen.

Har han egentlig kommet seg over meg?

Selvfølgelig har han det..Han hadde aldri hatt sex med andre jenter hvis han fortsatt ville ha meg. Kampen er tapt, det er bare jeg som ikke klarer å komme meg videre. Det er bare meg som fortsatt sorger etter tapet. Det voldsomme tapet.

Det blir stille og luften mellom oss blir tyngre. Herregud, det kan da ikke bare være jeg som kjenner denne tiltrekningen som fortsatt finnes mellom oss. Som har vært mellom oss siden første gangen vi møttes. Blikket mitt flyttes til stjernene igjen. Jeg satt her ute for å se etter mønster på himmelen når han plutselig dukket opp.

Hvordan skal jeg klare å komme over han? Kan noen fortelle meg hvordan jeg kan komme meg videre? Hvordan jeg kan pakke sammen følelsene mine for han i en koffert og sende den langt vekk, et sted jeg aldri kommer til å dra.

En ting er hvertfall sikkert, uansett hvor mye jeg hater å innrømme det. Jeg kommer aldri til å komme over han om vi skal fortsette å møtes. Jeg vet at jeg ikke klarte å komme meg over han på åtte måneder uten kontakt, men kontakten kan ikke gjenopprettes.

«Alan» sukker jeg ut, og jeg kan kjenne blikket hans på meg. Jeg ser på stjerne. De lysende prikkene som er plassert så tilfeldig på himmelen. Plis fall , hvisker jeg til stjernene i hodet mitt. La det komme et stjerneskudd slik at jeg kan ønske meg noe. Ønske at jeg klarer å komme meg gjennom denne kjærlighetssorgen. Før kjærlighetssorgen bryter meg ned fullstendig, slik at jeg aldri kommer til å være i stand til å reise meg igjen.

«Hva er det?» spør han forvirret.

«Jeg» begynner jeg, men det er mye vanskeligere å fortelle han dette enn det jeg hadde sett for meg. Han ser på meg ventende. Hvorfor føles det ut som jeg gjør det slutt med en person jeg ikke er sammen med?

Jeg prøver igjen.. «Jeg klarer ikke å komme meg over deg hvis vi skal fortsette å snakke eller møte på hverandre».

Jeg legger merke til rykningen som streifer over det høyre øyebrynet hans, og han ser på meg forvirret og sårhet et lite sekund, før alt svartner.

Blikket hans endres i løpet av så kort tid at jeg ikke rekker å forberede meg. Varmen i blikket hans er forsvunnet igjen, akkurat slik det forsvant på venterommet. Akkurat slik det har vært fraværende gjennom hele denne dagen før han kom ut hit på verandaen. Skjoldet hans er hevet, og denne gangen er det ikke meningen at jeg skal komme på innsiden av det.

Det blir stille. Altfor stille. Så stille at jeg kan høre pusten min.

Et lite snev av anger farer over meg, og jeg må minne meg selv på at det er for mitt eget beste at jeg gjør dette. Slik at jeg kan komme meg videre i livet, og begynne å puste igjen.

«Okei» kommer bestemt og skarpt ut av munnen hans, og jeg må svelge unna en klump i halsen min. Det krever all min indre styrke å ikke ta tilbake ordene mine, fordi jeg ser i øynene hans at jeg har mistet han. Igjen. 

Han reiser seg plutselig brått fra stolen, slik at den faller bakover. Jeg reiser meg opp automatisk, men mister nesten balansen i det jeg ser øynene hans. Det mørket blikket hans oser av sinne.

«Jeg kan ikke love at jeg ikke kommer til å møte på deg, men en ting kan jeg love» begynner han, og jeg vet akkurat hva han skal si, men allikevel stikker det så voldsomt i det jeg hører han avslutte «Jeg kan love at jeg ikke kommer til å snakke med deg noe mer».

Jeg kjenner fukten ankomme kinnene mine, etterlater seg tårestier. Blikkontakten holdes fortsatt, og vi blir bare stående å se på hverandre. Akkurat som om vi begge trekker inn synet av hverandre, og lyden av hverandres stemmer en siste gang.

Jeg nikker svakt, som en bekreftelse på at jeg har mottatt ordene hans. Han bryter blikkontakten før han forsvinner inn i hytta, forsvinner bort fra meg. Jeg blir stående stille, og det føles ut som føttene mine har limt seg fast i treverket. Nekter meg fra å løpe etter han.

Det er føles vondt, men nødvendig.

------------------------------------------

♡ 𝓒𝓲𝓵𝓲𝓪

Alan har lovet Alicia å aldri prate til henne igjen, noe Alicia ser på som nødvendig for å klare å komme seg over kjærlighetssorgen..  Hvordan vil Alicia takle løfte? Vil løfte hjelpe henne eller vil det bare skape enda større skade?

Tusen takk for at du leser ♡