ROLLER COASTER LOVE

Kapittel 30

Alan sitt perspektiv

Når jeg våkner ligger kroppen til Alicia lenket fast til min, beina hennes er flettet sammen i mine, mens armene holder rundt meg så hardt at huden min er blitt klam. Øynene hennes er lukket, og hun sover tungt. Bra.

Synet som møtte meg i går kommer aldri til å forlate hodet mitt. Det var akkurat dette jeg var bekymret for etter hendelsen med Jonas. Jeg var bekymret for at hendelsen skulle forfølge henne gjennom nattesøvnen, fordi jeg kan med hånden på hjerte si at det er helt jævlig. Når du befinner deg i et mareritt så føles alt så virkelig, og du har ingen sjanse til å bestemme når det tar slutt.

Når Alicia hev etter pusten, mens hun lå krøllet sammen som en ball på teppet visste jeg at det var uaktuelt å la hun sove videre alene. Selv om hun er sint og såret ovenfor hva jeg gjorde mot henne, så vet jeg at hun trengte meg i natt.

Jeg flytter forsiktig hånden hennes bort fra overkroppen min, i håp om å ikke vekke henne, før jeg går inn på badet for å ta en dusj. Klokken er allerede blitt elleve, men jeg lar Alicia allikevel sove videre. Hun trenger all den søvnen hun kan få etter den jævlige natten. Selvfølgelig måtte marerittet dukke opp rett etter at jeg hadde såret henne med å møte Belle.

Jeg gruer meg til å forklare situasjonen til Alicia, fordi jeg er livredd for at hun skal gå fra meg. Innerst inne så vet jeg så inderlig godt at hun fortjener en gutt som behandler hun bedre enn det jeg gjør, men jeg klarer ikke å la hun gå. Den jenta betyr mer for meg enn det noen andre har gjort tidligere, og hun vekker frem ukjente følelser i kroppen min. Følelser som bærer preg av at jeg virkelig har falt for henne, og jeg har falt hardt.

En og en halv time senere kommer Alicia nydusjet ut av badet iført en altfor kort pysj shorts og en singlet som røper niplene hennes under det tynne stoffet. Faen, kunne hun ikke i det minste tatt på seg en bh, slik at jeg klarer å holde fokus under samtalen som nå skal forekomme.

Blikket hennes møter mitt, og øynene er triste. De lyser ikke opp på samme måte, slik jeg er vant til å se dem hver eneste dag. Det lyset er nå byttet ut med en grå tåke som har lagt seg over hele henne.

Hun setter seg ved spisebordet ovenfor meg, og jeg føler meg plutselig litt nervøs. Helvette, jeg pleier jo aldri å bli nervøs, men dette er den effekten hun har på meg. Hun er flammen i den mørke sjelen min, flammen som skaper det lille lyset i meg. Hun gjør meg levende.

På tide å forklare hvorfor jeg har vært en total idiot. Igjen.

Alicia sitt perspektiv

Jeg tar en slurk av kaffen som Alan har laget til meg, i håp om å skape litt liv i denne energiløse kroppen. Kroppen min føles ut som en stor murstein, og bare det å komme seg opp fra sengen var en jobb som burde hatt godt betalt.

«Hvordan sov du de siste timene i natt?» spør Alan, før han tar en bit av omeletten han har laget til oss.

Tankene mine flytter seg umiddelbart over til marerittet, og jeg får frysninger på hele kroppen bare av å tenke på det. Jeg kan fortsatt ikke forstå at jeg har hatt mareritt om den verste hendelsen i mitt liv, og jeg håper det aldri kommer til å skje igjen.

«Unnskyld for at du måtte oppleve det» legger Alan til lavt, før jeg rekker å svare.

Jeg møter blikket hans før jeg svarer «Det er ikke din skyld, Alan».

«Jeg vet det, men jeg unner ingen å oppleve slike mareritt» kommer ut av han, og jeg kan se på blikket hans at han plages med hva jeg opplevde i natt.

Av alle jeg kjenner så vet jeg at Alan er den personen som virkelig forstår hva det vil si å ha mareritt. Lillebroren min kan klage når han har mareritt om at huset brenner ned, men det er virkelig ingenting i forhold til dette. Man vet egentlig ikke hva et ordentlig mareritt er før man har fått oppleve det selv.