ROLLER COASTER LOVE

Kapittel 34

Alicia sitt perspektiv

Når jeg kommer inn på kjøkkenet står pappa for å lage frokost. Jeg legger merke til at han kun har dekket på til to personer, og før jeg rekker å spørre forteller han «mamma og lillebror har dratt en tur ned til byen».

Ingen har spurt om Alan siden jeg kom hjem, men jeg kunne se på blikket til pappa at han var redd for at Alan hadde såret meg nok en gang.

Jeg tar en stor slurk av kaffen på bordet, og kjenner savnet etter Alan vokser seg større og større for hver dag som går. Det har gått tre dager uten en eneste lyd fra han.

Hvor mange dager vil dette ta?

En irriterende stemme i hodet mitt forteller meg at han kanskje kommer til å avise meg. Kanskje han ikke vil fortsette dette forholdet. Kanskje jeg har vært for streng mot han. Hvis det er tilfelle så kommer jeg til å angre for resten av livet for at jeg dro fra leiligheten den dagen.

«Har du tenkt å fortelle meg hva du tenker på? Du har vært tankefull i tre dager nå» kommer ut av pappa, før han setter seg ned ved bordet.

Jeg sukker ut, fordi jeg vet at jeg ikke kan fortelle pappa at det ikke er noe som plager meg, han kjenner meg for godt. I tillegg til at han lærte seg hvordan man kan lese på mennesker når de lyver gjennom politiutdanningen, så jeg vet at jeg ikke kommer noen vei med å dra en løgn.

«Jeg og Alan kranglet» kommer ut av meg, før jeg må stoppe opp. Hvordan skal jeg fortelle hva som har skjedd uten at pappa kommer til å mislike Alan enda mer?

«Hva har han gjort denne gangen?» spør han oppgitt.

«Han møtte en jente som han har vært med tidligere. De drakk seg fulle på en bar, når Alan egentlig hadde lovet å hente meg hjem fra Karolina» begynner jeg, men stopper opp når jeg ser at pappa rister på hodet. Han er ikke særlig imponert.

Jeg bestemmer meg for å utelukke den verste delen, den delen som handler om at han faktisk tok med seg denne jenta hjem til sengen vår. Pappa kan ikke vite det.

«Jeg ble sint og skuffet. Så jeg fortalte Alan at jeg dro hjem, så kunne han kontakte meg når han var klar for å gi 100% innsats i dette forholdet» legger jeg til, og jeg vet at pappa kan høre sårheten i stemmen min.

«Han har ikke tatt kontakt enda?» spør pappa, og jeg rister på hodet. Blikket hans bærer preg av irritasjon, men jeg kan se at han prøver å skjule det.

«Det finnes så mange andre fisker i havnet vennen min. Du burde finne en som behandler deg på den måten du fortjener. Du fortjener kun det beste, og jeg er ikke så sikker på at Alan er det beste for deg» sier pappa advarende, men med en rolig tone.

Ordene til pappa stikker meg i hjertet, og jeg kjenner en klump i halsen bygge seg opp.

«Jeg vil ikke ha noen andre, pappa!» kommer ut av meg med en frustrert undertone.

«Jeg vet at du og mamma ikke er så veldig glad for at jeg har funnet Alan, men dere aner virkelig ikke de positive sidene hans. Han gjør meg lykkelig og får meg til å føle meg trygg» begynner jeg, men pappa avbryter meg «det finnes så mange der ute som også kan få deg til å føle deg trygg, det handler bare om å kjenne mennesket godt nok».

Jeg rister på hodet, aviser ordene hans.

«Ingen andre får meg til å føle med trygg på den måten Alan gjør» svarer jeg, og jeg kan høre pappa sukke ut, før han tar en bit av frokosten.

Det blir stille, og jeg stirrer ned på maten foran meg som fortsatt er urørt. Matlysten min har ikke akkurat vært på topp de siste dagene.

Pappa ser på meg med et blikk som gjør vondt før han sier «Jeg hater å si dette, men kjærlighet gjør deg noen ganger blind».