ROLLER COASTER LOVE

Kapittel 38

Alan sitt perspektiv

Når jeg kommer inn på rommet til Gabi er det kun nattlampen som er på, men det lille lyset er nok til å avsløre tårene hennes.

«Alan» kommer ut av henne som et lavt gisp, og stemmen hennes røper at hun er overrasket over at jeg dukker opp inne på rommet hennes.

Jeg setter meg ned på sengekanten, og de store øynene hennes er fylt med så mye tristhet. Jeg hadde planlagt alt jeg ville si, men når øynene hennes møter mine glemmer jeg alt. En trang i kroppen min prøver å tvinge beina mine ut av rommet, men jeg nekter. Gabi kan ikke miste meg også.

«Unnskyld» sier jeg lavt, men utefra reaksjonen hennes vet jeg at hun hører meg. Noe mykner i ansiktet hennes, og den anstrengte åren i pannen hennes slapper av.

Hun tar tak i hånden min, før hun sier «Det er lov å være lei seg. Store gutter gråter de også».

Ordene hennes treffer meg, og for første gang på veldig lenge smiler jeg, mens en tåre faller ut av øyekroken min.

Jeg klemmer hånden hennes, før jeg sier «Du vet at jeg aldri hadde sendt deg bort. Jeg vet at jeg ikke har bevist de siste ukene at jeg er i stand til å ta vare på deg, men jeg lover..»

Jeg blir avbrutt av at Gabi legger armene sine rundt meg. Hun hulker, men jeg vet at hulkene kommer av lettelse. En lettelse jeg burde gitt hun allerede den dagen mamma døde.

Jeg klemmer rundt henne, og styrken jeg holder henne fast med oser av dårlig samvittighet. Jeg har en tendens til å utsette personer som jeg bryr meg om for smerte, og det er ikke en egenskap jeg ønsker å ha.

Nå har jeg påtatt meg et ansvar om å være forsørger for Gabi helt til hun blir myndig, og jeg vet egentlig ikke helt hva det innebærer, men jeg kommer til å gjøre mitt beste med god hjelp fra Alicia. Jeg hadde aldri klart dette uten henne.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg og Gabi holder rundt hverandre, men plutselig er det merkbart stille i rommet. Hulkene hennes er erstattet med tunge pustedrag. Hun har sovnet i armene mine.

Livredd for å vekke henne legger jeg hun forsiktig ned i senga igjen, og drar dynen over henne.

En bit av steinen har forlatt brystet mitt. En bit som forårsaket et voldsomt press. Jeg kommer aldri til å tilgi meg selv for at jeg stengte Gabi ute i en periode hvor hun trengte meg som mest, men nå er ting annerledes. Jeg er klar for å gi hun omsorg og tilgjengelighet.

Alicia sitt perspektiv

Når Alan kommer ut igjen på balkongen har han med seg et hvitt brev, og nysgjerrigheten vokser i meg umiddelbart.

Det varmer hjertet mitt at han snakker med Gabi igjen. De siste ukene har han ikke vært tilstede i sin egen kropp. Han har omtrent ikke sagt et eneste ord eller rørt kroppen min. Hele han har vært satt på pause, og jeg vet det kommer av dødsfallet som preget han i mye større grad enn det han selv hadde trodd.

«Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å veie opp for den jævlige broren jeg har vært mot Gabi» kommer ut Alan som et kraftig sukk, før han setter seg ned i stolen ovenfor meg.

Gutten min. Han er ødelagt, og jeg kunne gjort hva som helst for å få han til å slippe den voldsomme smerten.

«Alan, vær så snill. Det sinne du har rettet mot deg selv i kroppen din må du gi slipp på. Det finnes ingen fasit på hvordan et menneske takler et dødsfall, og både jeg og Gabi forstår at du ikke har ment noe vondt med at du ikke har vært tilstede»

Han møter ikke blikket mitt, men jeg vet at han får med seg hvert eneste ord som forlater munnen min. Blikket hans er rettet ned mot brevet han holder i hånden, som han klamrer fast i.