ROLLER COASTER LOVE

Kapittel 37

Alan sitt perspektiv

To uker senere.

De siste ukene har vært preget av så mye sinne og temperament, og jeg har strevd med å håndtere følelsene mine. Etter at jeg fikk vite at mamma hadde alkohol i blodet under ulykken ble alt forandret, og jeg klarte ikke lenger å kjenne på tristheten, fordi tristheten ble erstattet med sinne.

Gabi har bodd sammen med meg og Alicia siden dødsfallet til mamma, og hadde det ikke vært for henne så hadde sinne mitt virkelig kommet til uttrykk gjennom x antall knuste glass. Jeg har hatt ordene til Alicia i hodet mitt hver eneste dag. Jeg forstår at du er sint, men ikke la det gå utover Gabi. Du er det eneste Gabi har igjen.

Det er sant, fordi Gabi har ikke igjen noen andre. Resten av familien våres bor på andre siden av landet, og vi har ikke hatt kontakt med dem etter at pappa døde. Det var pappa som holdt hele familien sammen.

Jeg har ikke vært tilstede i min egen kropp. Jeg har gått rundt i en evig tåke, og så vidt sagt noen få ord i løpet av dagen. Alicia har vært bekymret, veldig bekymret. Noe som er forståelig, fordi denne personen hun har vært sammen med de siste ukene har ikke vært meg. Som om det er blitt satt inn en vikar for meg selv, mens jeg prøver å samle opp nok krefter for å takle hverdagen igjen.

Akkurat nå sitter jeg ute på balkongen i leiligheten, mens jeg stirrer ut i mørket. En stemme i hodet mitt forteller meg at det er fortiden som straffer meg for å ha vært en drittsekk, som om straffen i fengselet ikke var nok. Jeg skylte på mamma for dødsfallet til pappa. Jeg skylte på mamma for hennes eget dødsfall, men kanskje var det kun min egen feil. Hvis jeg hadde vært hjemme oftere, så kanskje jeg hadde forstått tidligere at mamma fortsatt hadde alkoholproblemer. Bare tanken på at Gabi har bodd med mamma mens hun har vært i denne tilstanden skjærer i hjertet mitt.

Gabi har hatt det vondt de siste ukene, og jeg har hørt lyder som representerer et knust hjerte fra rommet hennes hver eneste kveld. Jeg har ikke vært i stand til å trøste henne, og jeg hater meg selv for det. Alicia har brukt mye tid med Gabi, og trøstet henne på en måte som kun henne klarer. Jeg vet virkelig ikke hva jeg skulle gjort uten Alicia, og jeg skylder henne hele verden for at hun har stilt opp når jeg selv ikke har vært i stand til å bidra.

Jeg har vært på flere møter den siste uken angående hva som nå skjer med Gabi. Flere alternativer har vært oppe på bordet, blant annet å ta kontakt med familien på andre siden av landet. Men jeg har ikke samvittighet til å sende hun vekk, fordi jeg kunne se hvor ukomfortabel Gabi var bare hun skulle hilse på den delen av familien i begravelsen til mamma. Alicia har vært tydelig fra starten av at vi kan ta på oss foreldrerollen ovenfor Gabi, men jeg har nektet, helt frem til nå..

Jeg har vært redd for at jeg ikke har vært i stand til å skulle ta vare på Gabi, men jeg vet at det eneste ønske til Gabi nå er at hun får lov til å fortsette på den samme skolen med vennene sine, og bo sammen med meg og Alicia. Det ønske har jeg tenkt å oppfylle, fordi jeg hadde aldri klart å slappe av med meg selv om jeg hadde sendt Gabi vekk mot hennes vilje. 

«Hun spør etter deg» hører jeg Alicia si fra balkongdøren, og drar meg ut av mine egne tanker.

Gabi har spurt etter meg hver eneste kveld, men jeg har avvist henne. I kveld er det annerledes, fordi jeg innser at jeg er nødt til å ta meg sammen. Jeg er den eldste av oss alle, allikevel er det Alicia som tar vare på alle for øyeblikket. 

Det er på tide å begynne den lange bakken opp fra det svarte hullet, og jeg vet det kommer til å ta lang tid, men det viktigste er at jeg vet at jeg en dag vil se dagslyset. 

Jeg reiser meg opp fra stolen, og Alicia ser på meg overasket.

«Ikke legg deg, fordi jeg trenger å snakke med deg. Jeg skal bare snakke med Gabi først» kommer ut av meg, og jeg kan se at ordene mine rører Alicia til tårer.

Hun har vært bekymret for meg i to uker, og kanskje ser hun nå at tåken begynner å lete. 

---------------------------

♡ 𝓒𝓲𝓵𝓲𝓪

Dødsfallet til moren har gått hardt inn på både Gabi og Alan. Alan har ikke klart å gi Gabi den omsorgen hun har trengt, men han har bestemt seg for å være en trygg omsorgsperson for Gabi fremover. Alan er ikke lenger bare storebroren til Gabi. 

I neste kapittel får dere lese samtalen mellom Gabi og Alan, og den blir følelsesladet. Tusen takk for at dere leser! ♡