ROLLER COASTER LOVE

Kapittel 35

Alicia sitt perspektiv

Når jeg kommer inn på sykehuset treffer den ubehagelige lukten meg umiddelbart. Lukten som fører til at en tsunami fylt med tristhet drukner deg umiddelbart i det du setter foten innenfor dørterskelen.

Jeg har prøvd å ringe Alan for å fortelle han at jeg er på vei, men han har slått av telefonen.

Når Karolina fortalte meg at Alan ikke hadde sagt et eneste ord på seks timer kunne jeg allerede kjenne sorgen som forekom i kroppen hans. Selv om han har sagt at han hater moren sin, så tror jeg det handler mer om at han ikke har tillat seg selv å føle noe positivt ovenfor moren, fordi sinnet hans har vært så sterkt. Men nå som moren har vært i en bilulykke kommer alle følelsene hans frem, og han innser at han faktisk setter pris på å ha henne i livet sitt.

Plutselig ser jeg et kjent blikk, det er ikke Alan, det er Gabi. Øynene hennes er opphovnet etter alle tårene som fortsatt renner nedover kinnene. Hun sitter sammen med en ung dame som er kledd i en sykepleieruniform, men umiddelbart i det hun ser meg kommer hun løpende.

Hun kaster seg inn i armene mine, og hulkene hennes får hjertet mitt til å briste. 

«Mamma er..» begynner hun, men et hulk avbryter henne.

«Død» legger hun til, og jeg stivner til.  Nei. Nei.

Gabi sine hulk blir enda kraftigere, og hele kroppen min føles plutselig ut som en stor kraftig stein som venter på å kollapse ned fra et fjell. Jeg rakk ikke å møte hun så mange ganger, men allikevel kjenner jeg smerten i brystet.

«Hvor er Alan?» spør jeg, og stemmen min er svekket.

Gabi peker nedover gangen, før hun klarer å presse frem mellom hulkene «De tok han inn på et rom, fordi han ble så sint. Han vil ikke snakke med meg..».

Hun blir avbrutt av kroppen hennes som desperat fyller lungene med luft. Jeg innser at jeg er nødt til å finne Alan, han trenger meg.

«Han vil snakke med deg, Gabi. Akkurat nå er han bare veldig lei seg, og alle takler tristhet på forskjellige måter. Å være stille og bli sint er en del av måten Alan takler dette på. Han kommer til å snakke med deg Gabi, jeg lover»

Gabi nikker forsiktig på hodet, som et tegn til at hun forstår.

«Jeg skal gå for å snakke med han, så kommer jeg tilbake» forklarer jeg, mens hun peker mot en hvit dør hvor det står skrevet rom 206. Det er der Alan befinner seg.

For hvert steg jeg nærmer meg døren kjenner jeg klumpen i halsen vokser seg større og større. Det føles ut som noen har plassert en badeball i halsen min, og fyller den med luft for hvert sekund som går.

Jeg forsvinner inn på rom 206, og synet som møter meg får badeballen i halsen min til å kvele meg. Der sitter min Alan i en blå stol, og ser ut av vinduet. Ansiktet hans er blekt, mens tårene renner, men han lager ikke en eneste lyd.

Jeg har sett Alan såret før. Jeg har sett Alan sint før. Jeg har sett Alan fortvilet før, men aldri slik som dette.

Jeg går mot han, og han møter blikket mitt. De grønne øynene hans er ikke lenger de samme. Som om tristheten i han har slukket gnisten. Slukket flammen som holdt han levende.

Uten å spørre klatrer jeg opp i fanget hans, og legger hodet inntil brystet hans. Han legger armene sine raskt rundt meg, før han trekker inn lukten av meg.

Han holder hardt rundt meg, men ikke så hardt som jeg vil.. jeg vil at han skal klemme meg flat, aldri slippe meg, ta meg med seg. Men han er svak. Jeg merker at det han går gjennom tærer på kreftene hans.