ROLLER COASTER LOVE

Kapittel 27

Alan sitt perspektiv

Dagen jeg har gruet meg til har ankommet, og jeg har nettopp sluppet av Alicia hos Karolina. De skulle tydeligvis ha jentekveld, noe som passet midt i blinken med tanke på at jeg nå skal dra for å møte Belle.

Alicia har spurt hver eneste dag etter telefonsamtalen på tirsdag, om det er noe som plager meg. Jeg har kanskje vært litt roligere, men det er fordi tankene mine har vært helt andre steder. Jeg er nervøs for å møte Belle igjen, fordi jeg har ikke møtt den jenta på flere år. Sist jeg møtte hun skrek hun til meg av sinne, mens tårene hennes rant. Tårene som representerte et knust hjerte.

Jeg har vondt i magen over at jeg holder dette skjult for Alicia, men dette er ikke noe hun trenger å vite. Eneste grunnen til at jeg gjør dette er for å skaffe en forsikring over at Belle ikke har planer om å brette ut om fortiden min til de to mest sladrete jentene på hele universitetet, Sara og Cornelia.

Derfor sendte jeg en melding til Belle tirsdagskveld, hvor jeg spurte om hun kunne møte meg, fordi jeg måtte snakke med henne om noe viktig. Overraskende nok svarte hun kjapt, og sa vi kunne møtes på Kik bar som ligger rett ved den gamle videregående skolen jeg gikk på.

Så her står jeg, mens jeg ser opp på det rød blinkende skiltet hvor det står skrevet bar i store bokstaver. Jeg får en rar følelse i kroppen av at den blinkende rød fargen sender meg en kraftig advarsel, men jeg er nødt til å gjennomføre dette. 

Når jeg går inn legger jeg umiddelbart merke til jenta som sitter helt innerst i lokalet. Håret hennes er like rødt som det var på videregående, og de mørkegrønne øynene hennes møter mine, mens jeg går mot henne.

Hun reiser seg opp for å gi meg en klem, mens ordene «lenge siden sist» kommer ut av munnen hennes. Det føles så rart å se hun igjen, spesielt når det siste møte vi hadde var preget av så mye hat og sinne.

Jeg gjør tegn til bartenderen at han kan komme med en gin tonic, før jeg setter meg ned ovenfor Belle, fordi jeg innser at jeg er nødt til å ha noe alkohol for å gjennomføre denne samtalen. Bilen får stå på parkeringsplassen her til i morgen. Hvordan jeg kommer meg hjem er min minste bekymring akkurat nå. Belle har allerede bestilt et glass med vin, og jeg er sikkert ikke den eneste som har gruet meg til dette.

«Så hva driver du med nå?» spør jeg høflig.

Jeg er nødt til å spørre om andre ting, før jeg slenger advarende ut at hun må holde kjeft om fortiden min til Sara og Cornelia. Jeg må late som jeg bryr meg først.

«Nå jobber jeg som sykepleier» svarer hun. Jeg blir ikke overrasket når jeg hører hun jobber innenfor omsorgsbransjen, fordi hun har alltid vært en jente som har brydd seg om alle og aldri gjort noe vondt mot noen.

«Det føles så rart å se deg igjen» kommer plutselig ut av henne, før hun måler meg. Jeg kan se hvordan blikket hennes flytter seg fra de mørke klærne mine til tatoveringene, og videre opp til ansiktet mitt.

«Du har fylt opp huden din enda mer» påpeker hun, og jeg kan huske på videregående når kun den ene armen min var fylt med blekk.

Bartenderen kommer plutselig med drinken min, og jeg tar en stor slurk. Av en eller annen grunn så føler jeg en voldsom trang for å si unnskyld. Si unnskyld for alle handlingene jeg utsatte hun for, for all smerten jeg påførte henne, for alle bildene som ble lagret på flere hundre mobiltelefoner på skolen.

«Belle, hør her. Jeg forventer ikke at du skal godta det jeg gjorde mot deg, men jeg beklager virkelig for hva jeg utsatte deg for» begynner jeg, og jeg kan se hvordan blikket hennes senker seg. Som om hun skammer seg på et eller annet hvis.