GHOST ROCKERS - NO TIME TO DIE

2

Ghost Rockers - No Time To Die
Kapittel 2

~ EN OVERRASKENDE TWIST~

Video: World Gone Mad: The Phantoms

MILLA

Da jeg våkner neste dag, ligger jeg lenge i sengen å bare ser opp i taket. Smertene har begynt å bli bedre. Denne gangen våknet jeg ikke i en smerte tåke, som jeg gjorde sist. De var nødt å dope meg ned, ettersom skrikingen min ble for høy.

De har latt meg gå nå, så det er et godt tegn. Jeg får gå hele veien fra sengen og til toalettet som er ca 5 meter unna. Etter et raskt do besøk, subber jeg sakte tilbake til sengen. Mens jeg beveger meg som en snegle mot sengen får jeg øye på meg selv i speilet. Jeg stopper. Jeg kan ikke huske sist gang jeg så meg selv i et speil. Jeg står I bh og truse. Arrene. Blåmerkene er over alt. De nyeste, brennmerkene, er hans feil. Jeg må minne meg selv på det hver gang jeg ser dem når jeg skal kle på meg. Det er ikke min feil. Det er hans.

Dagen etter spør jeg om de kan fjerne speilet.

Jeg har vært dårlig med å spise. Det eneste som legene mener jeg må bli bedre på er; ta lengre turer, jeg trenger å gå litt. Pluss spise mere enn en brødskive hver åttende time.
Da de introduserte meg til sjokoladepudding, da begynte jeg å spise noe annet en brødskive. Det tok de enda som et godt tegn. Det er idag det skjer. Idag skal jeg få dra hjem.

Jeg har på meg en sort oversized hettegenser, en joggebukse og brune militær støvler. Buksene lukter nyvasket mens jeg presser dem ned i en av koffertene.

Mamma har gått for å fylle ut noen papirer. Pappa hjelper meg med å pakke ned tingene mine. "Milla?" Jeg snur meg mot ham med en bunke t-skjorter i hendene. "Er du sikker på at alt virkelig er ok? Vi kan vente med å dra hjem, hvis dette blir for mye" sier han å setter ned den ferdigpakkede kofferten på gulvet.

"Det går fint, jeg vil hjem" sier jeg å ser på ham, samtidig som jeg prøver å smile et svakt smil. T-skjortene legges i en liten bag som pappa lukker og løfter opp fra gulvet. Etter en stund kommer mamma tilbake. "Er dere klare?" Spør hun. "Jupp" sier jeg å tar tak i kofferten.
Men da jeg går ut gjennom døren kjenner jeg at hjertet mitt har lyst til å stoppe. Luften blir tett. Jeg får ikke puste. Det svartner foran øyelokkene mine.

Da øynene mine endelig lukker seg, kjenner jeg noen ta tak i meg også vet jeg ikke noe mer.

"Er du sinnsyk? Jeg nekter å la datteren min være her noe mere lengre! Hun har lidd nok-" Jeg kan høre stemmer. "Kiera, vent-" en dør som smeller igjen. Så er alt stille. Det tar ikke lang tid før jeg besvimer på nytt.

Når jeg kommer til igjen, ligger jeg i en seng. Den er ikke min. De lyseblå gardinene og lukten av desinfeksjons midler, indikerer at jeg er inne på akuttmottaket. En dyne er dradd opp til haken min. Armene mine føles tunge, så jeg løfter dem ikke. "Endelig er du våken, du skremte oss en del med alle de gangene du ikke svarte oss" sier en stemme over hodet mitt.

"H-hvo..hvor er han?" Spør jeg mens øynene mine flakker rundt om i rommet. Synet mitt er blitt tåkete. "Hvor er hvem?" Spør stemmen til personen som jeg ikke har sett ansiktet til enda. Da han snur seg borrer blikket mitt seg i ham. "Hvor.Er.Chase?"
Legen ser på meg med et litt forbauset utrykk I ansiktet. "Du har vært bevisstløs i 2dager å spør hvor kjæresten din er" sier legen mens han tar av seg hanskene som han hadde på seg.

Jeg kjenner at jeg har lyst til å kaste opp. Kjæreste?
"Han er ikke kjæresten min" sier jeg lavt. "Hvis du leter etter denne personen som ikke er kjæresten din, så er det en med samme navn som nettopp skrev seg inn på gjestelisten" kommenterer legen før han går ut døren.

Jeg kjenner hendene mine blir svette. Klamme. Hva er det han gjør her? Var det ikke nok at han forlot meg for å dø? Er han her for å fullføre jobben?

Jeg ser bagen ligge på gulvet, med en så stille bevegelse som overhodet mulig, åpner jeg en lomme på utsiden. Hånden min kommer i kontakt med noe kaldt og tungt. Pistolen. Helt siden alt startet har jeg alltid hatt en pistol på meg, bare for sikkerhetsskyld. Døren knirker. Jeg skyver bagen fort under sengen å gjemmer hånda som holder pistolen under dynen. Jeg holder pusten.

Sikringen er av, fingeren hviler på avtrekkeren. Sist gang var jeg ikke forberedt. Ikke i det hele tatt. Men, denne gangen er jeg klar...

Wææææ for en cliffhanger! Er det Chase som kommer på overraskelses besøk til Milla? Eller er det noen andre?

Neste kapittel kommer snart!

Vote & Kommenter
Xoxoxo
Bree