GHOST ROCKERS - NO TIME TO DIE

5

Ghost Rockers - No Time To Die
Kapittel 5

~ HJEMME ~

Bilde: Santiagoene sin bil

MILLA

"Det er godt å ha deg hjemme igjen" mamma sin stemme vekker meg fra dagdrømmingen min. Jeg snur meg mot henne i baksetet av SUV-en. Hun smiler svakt mens den ene hånden stryker meg over ansiktet, jeg rykker bakover i en lynrask bevegelse. Bildene fra drømmen fersk i minne. Øynene hans.
Mamma får et overasket uttrykk i ansiktet. "Det var ikke meningen å skremme deg, går det bra Milla?"
Jeg rekker ikke svare idet pappa svinger bilen inn i oppkjørselen.

Da bilen stopper løfter jeg sekken opp fra gulvet og hopper ut av bilen. Det er godt å være hjemme igjen. Men samtidig føles det fremmed.

Rommet mitt er akkurat som jeg forlot det. Men av en eller annen grunn får jeg følelsen av at noe mangler. Jeg går bort til klesskapet, åpner skyve døren og skyver bort noen av klærne. Bakerst i klesskapet står det en sort McMiller safe. Jeg taster raskt inn koden. Det er dagen Ghost Rockers ble dannet. Inni ser det ut til at alt er der; pass, penger...pistolen. Hvor er den? Jeg river ut passene og pengene. De faller på gulvet, men jeg bryr meg ikke. Men den er ikke her. Leppene mine presses sammen i en tynn stram linje.

"Er det denne du ser etter?" Jeg snur meg og ser pappa stå i døråpningen. Han holdet pistolen I hånden, i den andre ligger det fire magasiner. Jeg står å ser på ham med et sint blikk I øynene. "Det er middag om tjue, vi skal ta oss en prat når det gjelder dette" han hinter til pistolen, før han lukker igjen døren. Jeg kan høre fottrinnene hans gå ned trappen.

"Alec kommer hjem om noen dager, han gleder seg til å se deg" sier mamma mens hun setter kasserollen med varm spagetti på bordet. "Det gjør han sikkert" mumler jeg å legger en serverings skje i kasserollen. "Vi har en del ting vi er nødt til å gå gjennom nå som alt er i orden, og du er kommet hjem" begynner mamma mens hun tar en slurk av glasset sitt.

"Jeg kommer til å gå gjennom tingene dine, for å forsikre meg at du ikke har noen flere gjemte våpen" sier pappa med munnen halvveis full av spagetti. Er de seriøse?

"Du er ikke noen soldat, Milla. Du er sivil som oss, du er ingen hemmelig agent som kan gjøre jobben til politiet. Det gjelder deg og vennene dine" pappa sine øyne møter mine.

"Hva med mamma å CPS? Eller du å MI6?" Spytter jeg mot dem. Mamma sukker. "Det er flere år siden, og det var en annen tid. Ava og Janson er døde. Det finnes ingen OND lengre"

Jeg reiser meg fra stolen å slår håndflaten hardt I bordet. Mamma å pappas øyne blir store. "Det er der dere tar så jævli feil! Hva med Chase? Hm? Er han liksom bura inne for alt det grusomme han har gjort? Det han gjorde mot meg?!" Stemmen min er hevet. Både mamma og pappa er stille.

Jeg er ikke sulten lengre. Maten får meg til å ville kaste opp.

"Jeg går å legger meg" jeg venter ikke på at de skal svare før jeg går opp trappene og smeller døren til rommet igjen.

Den natten får jeg ikke sove. Jeg ligger våken i flere timer, hodet mitt er fylt med tanker. Spesielt om Chase og hva enn Tempus er også om den skremmende meldingen som jeg fikk. Hva om alt det som skjedde på sykehuset var virkelig? Det er alt for mange spørsmål og alt for få svar. Da jeg endelig greier å få sovnet, vil jeg ikke våkne.

Neste kapittel kommer snart!
Ikke glem å Vote & Kommenter, setter stor pris på det :)

Xoxoxo
Bree