GHOST ROCKERS - NO TIME TO DIE

26

Ghost Rockers - No Time To Die
Kapittel 26

~ NO TURNING BACK ~

If you're feeling surrounded
And the sound of your heart

Pounds in your head
If your hands start to shake
And there's sweat on your face
And you're tasting adrenaline

I'll run to your rescue
I'll run to your rescue
When it all comes down
When it starts to fall
Like an avalanche
I will be your wall
I will hold you up
Go against them all
When it all comes down
I'll be standing tall
I'll run to your rescue

- RESCUE: Tommee Profitt

MILLA

Jeg våkner til den velkjente lyden av sykehus piping. Jeg er tilbake på sykehuset. Noe hardt klemmer rundt hånden min og gjør at jeg ikke kan bevege den. En svart skinne er plassert på håndleddet og går opp hele veien til albuen. Nesten som en gips. Jonas sine øyne er de siste jeg så før alt gikk i svart.

Døren til rommet mitt smeller opp, Kirsti sine armer omfavner meg. "Herregud, går det bra med deg Milla?" Spør hun, etter hun omsider lar meg gå. "Jada" løgnen ruller av tungen min som bitter vin. Kirsti sitt umiddelbare blikk forteller meg at hun ikke tror meg. Jeg skifter samtaleemne. "Er han her?" Kirsti nikker. Dynen som lå over meg faller i gulvet. "Hva gjør du Milla? Legen sa at du er nødt til å være over natten til observasjon" protesterer Kirsti. Mitt harde blikk festes på henne. "Ikke faen"
Jeg reiser meg fra sengen, tar på meg skoene og jakken. Den blåe luen drar jeg over hodet.  "Milla, legen sa at-" men jeg avbryter henne.

"Jeg driter fint i hva legen sa og ikke sa. De fiksa hånda mi og det er det eneste som betyr noe, så mens Jonas, Jimmy og Alex sitter å tvinner tommeltotter og håper på et mirakel, så skal jeg faktisk få en slutt på dette marerittet. Det er trossalt jeg som lever midt oppi det!" Glefser jeg. Kirsti sin munn er nesten på vidt gap. Før hun rekker å si noe annet, stormer jeg mot døren, åpner den og går ut.

I korridoren sittet Jonas på en stol. Han har hodet ned og blikket festet på mobiltelefonen. Jeg gidder ikke å se på ham engang før jeg med bestemte skritt går mot utgangen.

"Milla"

Jeg stopper ikke.

"Milla, værsåsnill"....

Jeg bråstopper. Hvordan kan han si noe sånt? Med sakte bevegelser snur jeg meg rundt. "Hvordan våger du?" Spør jeg lavt. Tonen min er på grensen til en atombombe. Et feiltrinn fra hans side og den eksploderer.

"Hva?" Spør han forvirret. "Prøver du å være morsom?" Nesten ler jeg. Dette blir jo alt for dumt. "Eh..nei?" Han fortsetter å spille dum. "Du får ikke lov til å engang antyde at du ikke husker hva som skjedde mellom oss. Hva du gjorde mot meg? Umbrella? Husker du?" Jeg er nødt til å krølle neglene i håndflaten min.

"Jeg ville bare hjelpe deg, du har hatt det så tøft med OND. Jeg ville bare at du skulle være okay? Er d så galt av meg?" Spør han lavt.

"Det er ikke engang i nærheten av poenget, Jonas. Du lot fremmede personer bare ta meg! Og det de gjorde.."
Jeg ser bort fra ham, tårene presser mot øyekroken. "Det de fikk meg til å gjøre.."

Kirsti, Alex, Jimmy og rektor Akselsen har kommet bort til hvor Jonas står foran meg. "Milla, snakk med oss.." Jimmy sin stemme bryter stillheten. Jeg fnyser. "Sist gang, ville dere ikke ha noe med dette å gjøre. Så jeg skal gjøre dere en tjeneste, jeg stikker" og med det, snur jeg på hælen og går ut av dørene til akuttmottaket.

Døren til taxien smeller igjen.
"Hvor skal du Ma'am?" Fyren i setet foran titter på meg fra speilet. Mine tomme blå øyne møter hans.

"Flyplassen" sier jeg med en klump i halsen.

Hjulene til taxien freser mot asfalten idet bilen tar en brå sving og kjører fra sykehuset og i retning flyplassen.
Jeg har en sjanse, og hvis det er tiden min, vil jeg ikke dra alle ned med meg.

Damen ved bagdrop på flyplassen sier noe. Jeg drar en øreplugg ut av øret.

"Enveis billett til New York?" Spør hun.
Jeg gir henne passet mitt.

"Ja".....

Vote & Kommenter
Xoxo
Bree

ORD: 716