GHOST ROCKERS - NO TIME TO DIE

25

Ghost Rockers - No Time To Die
Kapittel 25

~ SVAKHET ~

MILLA

Is pakken svir mot huden min idet Kirsti legger den på. Vi sitter nede i kjelleren. Det var det første stedet jeg tenkte på etter jeg hadde unsluppet Umbrella. Bare seks timer på veien så stod jeg utenfor DAM. Kirsti var den første på telefonlisten min.

"Er du okay?" Stemmen hennes er så nærme men samtidig så langt borte. Jeg snur meg mot henne. "Hvordan i helvete kan du spørre meg om noe sånt?" Stemmen min sprekker. Hun ser på meg med et overasket utrykk. Hadde ikke forventet sinnet mitt. "Umbrella er der ute, Kirsti. Og jeg kan ikke gjøre en dritt!" Med den gode hånden min kaster jeg is pakken tvers over rommet.

"Jeg skjønner du er sint på Jonas, men han gjorde bare det han trodde var rett" Kirsti drar en frustrert hånd gjennom det ellers pent børstede håret hennes.  Tungen min våter leppene mine. "Jeg tenker jeg skal dra hjem" sier jeg tilslutt. "Milla..." Men jeg holder opp den uskadde hånden. "Nei, Kirsti. Ser jeg Jonas nå så er jeg redd for at jeg kommer til å slå ham ned og knekke den andre hånden og det vil jeg ikke, så jeg tenker jeg drar hjem før noe som helst galt skjer" Jeg lar henne ikke si noe før jeg tar opp jakken som ble slengt på gulvet noen timer tidligere. Hun sier ingenting idet jeg lukker opp døren og forsvinner opp den knirkende trappen.

Timene har begynt for lenge siden. Det var lyst idet jeg ankom skolen timer før. Så lenge jeg ikke møter på noen så går det bra. "Milla?" Jeg har vel aldri lykken på min side har jeg vel? Foran meg står Rektor Akselsen. Hun har et bekymret utrykk i ansiktet. "Rektor Akselen, kan jeg hjelpe deg med noe?" Spør jeg svakt, samtidig prøver å ikke vise hvor vondt jeg egentlig har det. "Du har vært borte fra skolen i dagesvis og det er spørsmålet du stiller meg?" Spør hun skarpt. "Je-jeg kan forklare..." hun holder opp en hånd, og det er mitt signal til å holde kjeft. "Å herregud, hva er det som har skjedd med leppen din? Åh gud..." hun kommer mot meg. Fingrene hennes berører det såre kinnet mitt. Automatisk snur jeg ansiktet vekk fra henne."Jeg hadde en liten motorsykkel ulykke, men det går fint" lyver jeg mellom sammenbitte tenner.

"Mitt kontor, nå!" Jeg ser på ansiktsuttrykket hennes, det er ikke rom for diskusjon.

Idet jeg synker i stolen og døren lukkes igjen, knekker jeg. Tårene renner som en foss nedover kinnene mine. "Milla, hva er det som har skjedd med deg?" Hun stryker en hånd på låret mitt. En klump på størrelse med en stor stein har formet seg i halsen min. "Hvis jeg hadde sittet her og fortalt alt som har skjedd de siste fem årene hadde du trodd jeg var sinnsyk" øynene mine møter hennes. "Kom igjen Milla, ikke tøv...fortell meg sannheten. Hvem er det som har gjort dette mot deg? Er det noen på skolen?"
Jeg rister på hodet.

"Rektor Akselsen, jeg kan forsikre deg at det ikke er noen på skolen. Jeg har bare havnet i bråk med feil folk, men det løser seg" prøver jeg, for gudsskyld håper jeg hun kjøper den. Hvordan skal jeg sitte her å forklare alt som har skjedd i livet mitt? Ava Paige? Janson?  Kidnappingene, alle gangene jeg har blitt torturert og truet på livet, hvor jeg nesten har dødd et par ganger i prosessen. Hvordan skal jeg forklare Chase?

"Hvis ikke det var noe mer, kan jeg gå? Foreldrene mine lurer vel på hvor jeg er" Spør jeg mens jeg tørker bort tårene som har rent nedover kinnene mine. "La meg i det minste kjøre deg hjem, du er tydeligvis ikke i form til å kjøre motorsykkel" sier hun og reiser seg opp. Jeg nikker takknemlig. Akselsen tar opp noen nøkler fra vesken sin og sammen går vi ut av kontoret.

Når vi nesten er ved bilen hennes bråstopper jeg. I en bil som er parkert tvers over gaten, sitter ingen andre enn Jonas og Alex. Jimmy sitt krøllete hår dukker opp fra baksetet. Jonas sine brun/grønne øyne møter mine.
"Milla?" Akselsen har allerede satt seg i bilen. Jeg kjenner plutselig det begynner å bli vanskelig å puste. Hånden min prøver å komme i kontakt med siden på bilen, men jeg innser ikke før jeg ligger på bakken at jeg var for langt unna.

"Milla!" Akselsen kaster seg ut av bilen og sitter nå på kne ved siden av meg. "Akselsen hva skje-" Jeg hører så vidt Jimmy sin stemme. "Hun kollapse-" Akselsen hører jeg heller nesten ikke lengre.

"Ring 113!".....
"Milla!"....

Sirener kan høres i det fjerne. Blålys lyser opp gaten, dekk som skriker mot asfalten idet bilen stopper. Fottrinn. Hjulene på en båre, hender som tar tak i meg og drar meg på en hard og glatt overflate. Hodet mitt blir låst fast. En nakkestøtte. Jeg blir løftet opp.
En maske blir plassert på ansiktet mitt. Noen prater, men jeg hører ingenting.

Det siste jeg ser er Akselsen sitt utydelige ansikt før jeg lar mørket gripe kloa i meg.

Vote & Kommenter
Xoxo
Bree

ORD: 872