GHOST ROCKERS - NO TIME TO DIE

27

Ghost Rockers - No Time To Die
Kapittel 27

~ ET MØTE MED DØDELIGE KONSEKVENSER ~

MILLA

Hjulene til flyet treffer rullebanen med et dunk. Bremsene settes igang, og ikke lenge etter stopper flyet ved gaten.
"Mine damer og herrer, velkommen til New York" flyvertinnen sin stemme lyder over høytaleranlegget.

Siden jeg ikke har noe bagasje, går jeg rett mot utgangen. En grå Toyota tuter idet jeg kommer ut. Et svakt smil bretter seg over leppene mine. Broren min Alec smiler idet jeg setter meg inn i bilen.
"Lenge siden, sis" sier han idet jeg blir omfavnet i en klem. En tåre triller ufrivillig nedover kinnet mitt.

Helt siden alt med OND, Ava Paige, Janson og nå Umbrella - bestemte foreldrene våre seg for at idet jeg startet på det nye skoleåret igjen, skulle Alec forlate landet og dra utenlands For at ikke OND eller noen andre skulle ha muligheten til å kunne skade ham. Spesielt siden han en gang var OND sitt prosjekt.

"Så, hva bringer Milla Santiago til den store byen?" Bilen svinger av veien og ut på motorveien. Blikket mitt faller på utsikten utenfor. Høst bladene faller som regn og får asfalten til å se ut som den brenner. Klumpen er tilbake, og denne gangen er den så stor at den ikke vil svelges. "Alt for mye har skjedd, Alec" begynner jeg lavt. Øynene hans faller til hånden min. "Å herre-...hva har skjedd med hånden din?!" Gisper han. Bilen stopper i et veikryss, han snur seg for å se på meg. De samme bekymrede øynene stirrer på meg, de samme øynene hadde Kirsti på sykehuset.
"Som sagt, det har skjedd mye" resten av bilturen sier vi ikke noe mere.

Bilen ruller opp en oppkjørsel og stanser. Alec setter på håndbrekket og tar av seg sikkerhetsbelte. Jeg gjør det samme før jeg åpner døren og trer ut av bilen. Huset som står foran meg er helt nyoppusset. "Det har blitt kjempe fint" kommenterer jeg og tar opp sekken og jakken fra gulvet i forsetet. Alec bare nikker og går foran meg mot inngangen.

Alec viser meg til rommet hvor jeg skal sove og jeg legger fra meg tingene mine. Sammen går vi inn i en opplyst stue. "Kaffe?" Alec står på kjøkkenet. Jeg nikker og setter meg ned i en stor myk, grå sofa. Kaffekoppen blir satt foran meg på det lille tre-bordet som er plassert ved sofaen. Selv har han tatt en kopp og lener seg tilbake i en av stolene som er plassert på andre siden av bordet.

"Hva er det som er så ille at du rømmer hele veien til New York?" Stemmen hans er myk og beroligende. "Det hele begynte da jeg begynte det nye skoleåret"....

Noen timer senere...

"Så den drittsekken, Janson lever? Og Chase skjøt deg?" Spør Alec. Jeg nikker. "Jupp, og for å ikke snakke om Jonas som  trodde han hjalp meg, ved å bare overgi meg til personer som er ti ganger verre en OND" legger jeg til.

Et høyt dunk fra døren får begge to til å snu hodene våre på sekundet.

"Alec?" Spør jeg forsiktig. Alec sine øyne møter mine. "Ja?" Spør han like rolig og forsiktig som meg.

"Venter du besøk?".... Alec rister på hodet.

"Nei"...

Vi begge spretter opp fra sofaen. "Værsåsnill si at du har noe mere enn  sinnsykt dårlig slipte kjøkkenkniver" sier jeg med litt desperasjon i stemmen min. "Etter alt vi har gått gjennom, kan jeg låve deg at jeg har noe som er mye bedre, følg etter meg"

Kaffekoppen min står urørt og kald idet kulene begynner å fly. Jeg rekker ikke gå forbi kjøkkenet før jeg er nødt til å kaste meg ned på gulvet. "ALEC!" Skriket mitt blir overdøvet av glasspanelet til ovnen som knuses, hundrevis av glasskår regner ned på meg og jeg er nødt til å dra hendene over ansiktet for å beskytte megselv. Men så blir det stille. Det eneste som kan høres er min hurtige og panisk pust. Hva er det som skjer? Hvem var det som skjøt? Hvor er Alec?

Jeg rekker ikke tenke før jeg hører stemmer og dunking av tunge sko. Militærsko. Det var noe av det jeg hørte konstant den tiden jeg var fanget hos OND. Tunge militærsko som dunket mot betonggulv, det var vaktene som gikk rundene sine. Jeg griper tak i det nærmeste jeg finner. En middels stor glass bit fra ovnen som knuste over meg bare for noen få sekunder siden. Idet jeg ser den sorte skoen komme innenfor synsvinkelen min, kjører jeg glasset i leggen til personen. Idet personen hyler ut og faller i gulvet, griper jeg tak i pistolen som er sikret til hoften til personen, sammtidig som jeg smetter
opp fra gjemmestedet.

Ett klikk, pistolen er ladet og siktet på den ene personen som jeg hater like mye som pesten. Men en annen faktor får hele kroppen min til å bli til is. Alec ligger blodig på gulvet, mens Chase sin sko er presset opp mot halsen hans.

"En bevegelse og din brors pusterør blir knust" advarer Chase. "Hvordan fant du oss?" Stemmen min skjelver. "Ganske lett, med en av Umberlla's nye høyteknologiske mikrobrikker, den ble satt inn i nakken din mens du var bevisstløs"
"Hva er det du vil?" Grepet om pistolen begynner å bli slappere. Hvis jeg er nødt til å overgi meg for å redde Alec, gjør jeg det. Uten å tenke en gang.

"Deg, ditt liv for hans" Chase sin stemme er klar. Hans kommando er krystallklar. Men selv om jeg overgir meg, har jeg heller ingen garanti for at Alec overlever. Chase har ikke akkurat det perfekte ryktet på å holde det han lover. Tvert i mot faktisk. Men jeg har ikke noe valg. Dette er en umulig situasjon. Det er en situasjon som ikke har noe som helst form for vinn scenario. Bare, tap...tap og enda mere tap.

Pistolen treffer gulvet. Hender griper tak i meg og tvinger kroppen min ned på gulvet. Jeg rekker ikke å reagere da et høyt bang blir hørt.

Alec stopper å bevege seg.

Det er som om alt går i sakte film. Personen over meg blir kastet på sengen idet jeg ruller meg på ryggen og hælen av skoen min kolliderer med et ansikt. Hvem det er, bryr jeg meg ikke noe om. Jeg krabber mot der Alec nå ligger helt urølig. "Nei...nei...nei..Alec!" Hendene mine griper tak i genseren hans å rister i ham. Ikke engang et ord kommer fra hans nå blå lepper. Øynene hans er livløse. "Værsåsnill, Alec...nei!" Fingrene mine krøller seg i den en gang hvite-skjorten som nå er blitt farget rød av alt blodet. "Alec..." tårene triller ukontrollert nedover kinnene mine.

"Dette er din feil, Milla" Chase sin stemme er rett ved øret mitt. Jeg velger å ikke røre en muskel. Hele kroppen min føles ut som om den bare er frosset solid. "Du kunne ha reddet ham, men som alle store krigere en gang sa. Det finnes ikke kamper uten utilsiktede skade" En kald finger strykes nedover kinnet mitt som er vått av tårene mine. "Ikke rør meg" Nesten hvisker jeg. "Hva sa du?"

Det er som om kroppen min har blitt tint og fylt med brennende lava. Brått så er jeg på beina igjen. "Faen ikke legg en til finger på meg igjen, jeg kommer aldri til å bli din eller hva faen du innbiller deg i det lille trangsynte hodet ditt!" Stemmen min heves for hvert ord som blir sagt.
Chase ler en kald latter. "Jeg tror det er nok prat for nå...endring i planene, du er fri til å gå" Blikket mitt forlater ikke Alec. Det er så mye blod. Det kommer bare mer og mer, det stopper jo ikke.

"Enn så lenge, Milla" legger han til, før han reiser seg og går mot døren. Seks menn følger etter han. Idet døren smeller igjen, knekker jeg sammen. Hendene mine skjelver idet jeg plukker opp den bloddekte telefonen. Hånden min gjør vondt, men mest av alt...hjertet mitt er knust.

Telefonen ligger på gulvet idet samtalen går gjennom.

911....
What's your emergency?

Ææ, dette kapitlet var sinnsykt vanskelig å skrive, håper dere likte det.
Setter pris på tilbakemelding:)

Vote & Kommenter
Bree

ORD: 1370