GHOST ROCKERS - NO TIME TO DIE

1

Ghost Rockers - No Time To Die
Kapittel 1

~ VÅKEN ~

Bilde: Ghost Rockers - No Time To Die Bok cover

En....

Jeg løper nedover korridoren mens de røde nødlysene blinker over hodet mitt.

To...

Jeg møter Janson,

Hjertet mitt dundrer i ørene mine.

Tre...

Jeg ser ham. Han ser meg.

Fire...

Chase. Vi sloss, et skudd blir løsnet, han greier å komme seg vekk.

Fem...

Jeg ligger på gulvet.

Jeg er skutt.

Flammene er bare noen millimeter fra meg.

!BANG!

En kontinuerlig piping vekker meg fra drømmingen, eller...det er ikke akkurat en drøm. Det er vel mer som et minne, eller et trauma. Et grusomt trauma.

Hver gang legene er nødt til å putte meg i søvn, ser jeg ham. De kalde øynene. Det iskalde blikket. Jeg kan høre lyden av skuddet som blir løsnet, idet fingeren hans presser ned på avtrekkeren.

Smerten som kommer bare noen sekunder senere. Skriket som har lyst til å komme ut men smerten er for stor, at den tar pusten fra meg. Ifølge legene var jeg nært døden. Hadde jeg blitt liggende i det rommet noen minutter til, ville jeg ikke ligget i denne sengen å stirret tomt opp i taket. Jeg hadde vært død. Sikkert ligget i en kald boks på et likhus.

Jeg savner vennene og familien min. På grunn av skadene, har jeg vært inne på intensivavdelingen ganske lenge, og der er det ikke lov med besøk. De har operert meg fire ganger. To av de gangene var når kroppen min gikk inn i sjokk på grunn av skadene, og de var nødt til å haste meg inn til en akuttoperasjon. Og ikke nok med det, hjertet mitt stoppet to ganger da jeg lå på operasjonsbordet.

En uke senere får jeg se dem. Jeg hadde gledet meg så mye. Jeg hadde mye og fortelle dem. men gleden er kortvarig, det er ikke vennene mine som jeg hadde håpet på. Det er bare familien. ikke at det gjør meg mindre glad. Men under disse omstendighetene vil jeg helst ha vennene mine her. De vet nøyaktig hva jeg har gjennomgått. Og jeg kan faktisk snakke med dem om dette. Det kan jeg ikke med mamma, pappa og Alec. Ikke uten å sette dem i livssfare.

Mamma omfavner meg med en gang hun kommer inn i rommet. Jeg kjenner tårene hennes renne nedover nakken. Hun holder meg hardt. I flere minutter. Jeg kan selv kjenne tårene truer med å renne. Nekter og slippe taket på datteren sin som hun ikke har sett på flere uker...måneder kanskje. Det er lett å miste tellingen. Jeg kan lukte en svak lukt av parfymen hun bruker. Et svakt hint av mynte og kanel. Jeg legger hendene mine rundt midjen hennes å klemmer henne tilbake.

Jeg vet ikke hvor lenge vi bare satt der å klemte. Uten å si et eneste ord. Det trengtes ikke. Alt som trengtes var en klem og et blikk, et blikk som sier at "ja, jeg er her","jeg er okay, selv om det ikke ser sånn ut" og "nei du trenger ikke si noe"

Da vi etter mange minutter endelig slipper klemmen, står pappa og ser på meg med et sørgmodig blikk. Han går mot meg og tar meg i hånden for jeg blir dratt inn i en lang og god pappa klem. Pappa lukter litt røyk, jeg kan til og med lukte mint pastillene som han dytter i seg, for å prøve å skjule at han har begynt å røyke igjen. Det er vel alt stresset. Han er ikke en person som røyker, men jeg vet han har gjør det når han er stresset eller bekymret. Det roer han ned. «Hvor er Alec?» spør jeg å ser på dem med spørrende øyne. «han skulle gjerne ha vært her Milla, men han har akkurat begynt på et nytt studie i Frankrike, og det var noen formaliteter som han bare var nødt til å være med på» forklarer pappa. Jeg kan ikke gjøre noe annet enn å nikke.