GHOST ROCKERS - NO TIME TO DIE

20

Ghost Rockers - No Time To Die

Kapittel 20

~ SVIKET ~

Etter en lang pause er jeg tilbake!
Kos dere med dette kapitlet
Xoxo

MILLA

Chase freaking Davenport er avbildet, ikke direkte men indirekte. Bildet er i svart hvitt. Det er masse mennesker på bildet, men ut av alle personene er det et ansikt som jeg aldri vil glemme. Chase. Han går, hendene i lomma på dongeribuksen og øynene kastet nedover på bakken. "Hva har Chase med boken å gjøre?" Spør jeg forsiktig. Kirsti rister på hodet. "Aner ikke, men jeg tror vi er nødt til å spørre ham om den" Det er vanskelig for meg å i det hele tatt foreslå noe sånt. Men hvis denne såkalte boken er løsningen til våre problemer med OND, så får det bare være.

"Ehm..Milla?" Jeg ser vekk fra Kirsti og opp mot personen som kalte ut navnet mitt. Jonas. Han står ved siden av pulten min med hendene i lomma. "Kan vi snakke?" Spør han. Stemmen hans er lav og usikker. Jeg løfter på det ene brynet mitt, på en forbløffet måte. Han sier nesten ikke et eneste ord til meg på noen uker også nå - mens vi er fanget i en gjensitting - så vil han prate. "Hva får deg til å tro at Milla vil snakke med deg!" Nesten bjeffer Kirsti ut. Øynene til Jonas møter mine. De brune snille øynene hans, som jeg elsket og sitte å se inn i mens vi bare lå i sengen min hjemme og så på film. Da han kysset meg, dro meg inntil ham og lovet at han skulle beskytte meg fra alle som ønsket å gjøre meg noe vondt. At det var oss mot verden.

Uten å si et eneste ord, reiser jeg meg fra stolen. Kirsti prøver å dra meg ned igjen, forhindre meg fra å gjøre et stort feilgrep. Men jeg ristet hånden hennes bort. Jeg ser på Jonas. "Okei, du har 10 minutter" Jeg ser meg rundt. "Men vi tar praten ute på gårdsplassen" og med det snur jeg på hælen og går ut døren. Samtidig som jeg prøver å få bort tanken på at jeg muligens begår et stort feilgrep.

Gårdsplassen er tom, ettersom klokken er langt over skoletimer. Den kalde luften får meg til å dra jakken tettere rundt meg idet jeg setter med ned på en tre-palle som er satt frem som liksom stoler. Jonas setter seg ikke, men bestemmer seg for å stå noen meter fra meg. "Ja? Det var du som ville prate" sier jeg og prøver å fokusere på graffitien som pryder murveggene i gårdsplassen. Det var her vi fant vårt første spor sammen som Ghost Rockers. Samt sangen vi fikk av spøkelsene het jo Graffiti. Så da var det vel en selvfølge at vi måtte hit for å finne et spor for å løse mord gåten til Freebirds.

"Jeg har vært en egoistisk dust" propper det ut av ham. Jeg ser på ham. Et overasket ansiktsuttrykk brettet seg utover ansiktet mitt. Du skjønner det først nå? Har jeg nesten lyst til å si. Men jeg biter tennene sammen. "Alt jeg sa, om deg, broren din...at jeg beskylte deg for at vi er fanget i den situasjonen som vi er i med OND" Han blir stille. En del av meg har lyst til å tilgi ham, fortelle ham at jeg vil bli venn med ham igjen og kanskje noe mere senere. Men hjertet mitt sier at jeg ikke kan stole på ham. Ikke nå...kanskje en eller annen vakker dag, men ikke nå. "Jeg trodde du var min aller beste venn, Jonas" begynner jeg. Jeg må svelge hardt for at tårene ikke skal dukke opp. "Jeg vet at det kanskje er alt for sent å si beklager -" Jeg avbryter ham med en så skarp tone, at han nesten tar et skritt tilbake. "Alt for sent?" Jeg reiser meg fra tre-pallen og blikket mitt låses i hans.

"Jeg trodde at jeg kunne stole på deg, du var min aller beste venn! Jeg elsket deg for pokker!" Stemmen min knekker og motvillig renner en tåre nedover kinnet mitt. "Men det viste seg at i slutten. I slutten ble jeg sittende i gjørma" hjertet mitt raser, blodet koker og hodet mitt hamrer. "Det er ikke sant..." Men på ny så avbryter jeg ham. "Jeg driter i unnskyldninger, jeg driter i deg og skulle ønske du bare kunne ryke å reise!" Nesten roper jeg. Jonas ser på meg med store øyne. "Hey! Jeg vet at din favoritt ting er å dytte folk vekk, men du får ikke lov, du får ikke lov til å dytte meg vekk!" Jonas griper tak i skuldrene mine. "Slipp meg Jonas!" Jeg prøver å vri meg ut av grepet hans men av en aller annen grunn så har han blitt sterkere, og greier å holde meg fast.

When did I become so numb?

Jeg kjenner redselen gripe tak i meg som en ond klo. Den biter seg fast og nekter å slippe taket. Noe er galt. Jeg kan se det på hele kroppsspråket hans. Noe er veldig galt.

When did I lose myself?

Plutselig kjenner jeg noe bli stukket inn i nakken min. "Hv-hva?" Men jeg greier ikke å fullføre setningen før jeg faller i armene til Jonas. På bakken ligger det en liten sprøyte

All the words that leave my tongue, Feel like they came from someone else

"De sa at de kunne hjelpe deg, de kan hjelpe oss slå OND. En gang for alle" Jonas sin stemme blir mere og mere utydelig. "Ha?" Jeg greier ikke å forme noen form for setning.

I'm paralyzed,
Where are my feelings?

"Hvis dette kan være min måte for å gjøre ting godt igjen mellom oss, så er det en sjans jeg er villig til å ta" ordene hviskes inn i øret mitt mens jeg kjenner noen armer løfte meg opp.

I no longer feel things
I know I should
I'm paralyzed

Jeg blir lagt ned på noe mykt. Bilseter. Hele kroppen min er nummen. Det eneste jeg kan bevege er øynene mine, munnen min prøver å åpne seg i et skrik, med det nytter ikke. Kroppen vil ikke lystre. Hva er det som skjer? Har Jonas nettopp overlevert meg til OND? Hvem er det som nettopp la meg ned i baksetet av en bil?

Where is the real me?

"Jeg vet at dette må ha vært tungt, Mr.Vinge" en damestemme. Jeg kan se Jonas stå med hodet nede. Han vil ikke engang se på meg. "Mrs.Santiago er i trygge hender, vi har vært i kontakt med familien hennes og de har gitt deres samtykke" Gjennom halvveis lukkede øyne ser jeg ryggen til en en kvinne me mørkt hår, hun har på seg en svart og hvit kjole, med røde høyhælte sko. "Bare ta vare på henne, inntil alt er trygt. Det er det eneste jeg ber om" stemmen til Jonas er tryglende.

I'm lost and it kills me
Inside

Damen legger en hånd på skulderen til Jonas. Hun sier noen ord som jeg ikke kan høre. Han nikker. Tydeligvis godtar det damen sier. Damen snur seg mot bilen, hva enn som var i den sprøyten får meg til å se dobbelt. Noe som gjør at ansiktet til kvinnen blir for utydelig til at jeg kan få en ordentlig kikk på henne.

Øynene mine flytter seg og jeg slipper ut et skrik, eller noe som kan ligne mere på et lite gisp. Hodet mitt ligger på fanget til en bevisstløs Chase. Hodet hans ligger lent mot ruten på bilen. Plutselig blir døren luket og damen setter seg i forsetet, sammen med hvem enn som kjører denne greia.

"Kjør mot..." jeg får ikke hørt resten av setningen før jeg ikke lenger greier å holde tak i virkeligheten, og mister bevisstheten.

I'm paralyzed
[PARALYZED - NF]

__________________________

Som sagt, i starten av kapitlet - så har det vært en lang lang pause mellom kapitlene. Grunn til dette har vært kraftig skrivesperre. Har rett og slett stått fast på hvordan jeg skal ta historien videre og hvordan jeg skal få avsluttet denne boken for å kunne begynne på neste.

Men sakte men sikkert har ideer og skivelysten kommet tilbake ❤️

Dette kapitlet var morsomt å skrive:)
I neste del våkner Milla og Chase til en realitet som kan være noe av det tøffeste de noen gang har måttet møte. En fiende verre enn OND.

Vote & Kommenter
Xoxo

ORD: 1410