GHOST ROCKERS - NO TIME TO DIE

10

Ghost Rockers - No Time To Die
Kapittel 10

~ KNUSTE HJERTER ~

How to save a life - TALK

MILLA

Pistolen som jeg holdt faller i gulvet. Teppet kveler lyden av dunket. Chase senker sin. Øynene hans forlater aldri mine, jeg svelger. "H-hvordan overlevde han? Hvordan overlevde han en brann du startet" den siste setningen er bitter. Chase lener seg mot veggen, han legger pistolen i buksen og krysser armene over brystkassen. "Jeg er ikke her for å leke noen leker med deg, Santiago" stemmen hans er kald. Dette er første gang han noen gang har kalt meg med etternavn.

"Ser det ut som om jeg er ute etter å leke noen leker!" Stemmen min er hard. "Du og jeg...kommer aldri til og skje, så medmindre du har en avtale med en ånd som kan gi meg et ønske, ville jeg ønsket at du havnet bak lås og slå!" Chase sier ingenting. Han bare hever øyenbrynene sine. "Neste gang du kommer her og prøver å presse meg i et hjørne, kan jeg love deg at jeg kommer til å vie resten av livet mitt for å sørge for at du kommer til å havne i en verden med bare smerte"

Chase sitt ansikt viser ingen følelser. Han bare trekker på smilebåndet. "Hvordan overlevde Janson?" Spør jeg igjen. "Skulle ikke du likt å vite det" svarer han og tar ett skritt nærmere. "Hva er det OND planlegger? Og hvorfor er du en del av det? Hva er det Janson har på deg?" Jeg går mot ham i sinne, røsker tak i jakken hans og smeller ham mot veggen. Øynene våres møtes.

"Hvordan kan du være et motbydelig menneske i det ene øyeblikket og det neste er du nesten hyggelig? Hva har den mannen gjort mot deg?" Stemmen min er nesten hviskende. Jeg slipper jakken hans, tar opp bagen fra gulvet og ser på ham. "Vi kommer kanskje aldri til å se øye til øye på ting, men jeg vet innerst inne. Bak sikkert mange låser, er det en redd og usikker gutt som ikke vet hva han skal gjø-" Jeg blir avbrutt av Chase sine lepper på mine. Hendene mine finner håret hans, armen hans smyger seg rundt midjen min og trekker meg mot ham. Jeg vet ikke hvor lenge vi står der, men på et tidspunkt dras vi fra hverandre for mangelen på luft.

"Milla?" Både jeg og Chase snur oss rundt. I gangen til kjelleren står Jonas. "Je..jeg kan for-forklare" stammer jeg. Jonas sine øyne blir harde. "Han er fienden Milla, hva faen?" Han drar en hånd gjennom håret sitt. "Værsåsnill la meg forklare" men han hører ikke etter. "Etter alt denne dusten har gjort, etter sykehusinnleggelse og nesten død så er du fortsatt hekta på ham? Ikkesant?"

"Nei...nei! Det er ikke sant" prøver jeg å forklare, men Jonas vil ikke høre. "Jeg vet vi hadde våre ulikheter, Milla...men jeg trodde virkelig vi kunne ordne opp og at ting kunne bli som før, men neida. Man må virkelig lære å kjenne en, for å ikke å bli knivstukket i ryggen" Jonas lar meg ikke snakke før han snur ryggen og nesten løper opp trappene.

"Jonas?!...Jonas!" Roper jeg etter ham, men han vil ikke høre. "Det var pinlig" Chase sin stemme bryter inn. "Seriøst?" Spør jeg ham før jeg legger på sprang etter Jonas. Jonas går nedover korridoren, hodet hans er nede. Gangen er fylt med elever, og jeg er nødt til å nesten dytte folk for å komme meg fremover. Jeg kaster nesten opp døren for å komme meg ut på gaten.

Da jeg kommer ut blir jeg møtt med regn og kulde. Men det bryr meg ikke nå. "Jonas...værsåsnill" Jonas stopper. "Hva vil du at jeg skal si Milla? Huh? At jeg liker at du kysser andre?...fordi det liker jeg ikke akkurat" Jeg rynker brynene. "Vi var aldri sammen Jonas, en stund ja, men med alt som har skjedd det siste året så har vi aldri fått snakket noe om det" Stemmen min skjelver, men det er ikke av kulden. "Du er min aller beste venn, Milla. Jeg vet ærligtalt ikke hvor vi mistet det, men bedre nå enn aldri? Er ikke det noe folk bruker å si?"

"Står du virkelig her og sier at du ikke vil være bestevennen min lengre? Etter alt vi har gått gjennom...." Håret mitt klistrer seg til genseren min. "Jeg vet ikke hva jeg vil Milla, men en ting er sikkert..så lenge du tenker å omgås med han så vil jeg ikke se deg" Jeg kan ikke tro det jeg hører.

"Vi har ikke hatt et øyeblikk med fred siden alt dette med OND, foreldrene dine, Alec...Chase. Det er som om alt er sentrert rundt det, og vi resten må bare finne oss i det" sier Jonas med en oppgitt stemme. "Tror du jeg føler noe annet?" Det er da det går opp for meg. "Dette handler ikke om OND eller foreldrene mine eller Chase. Dette handler om deg..og din sjalusi" Jeg må nesten le. Jonas krysser armene over brystkassen. "Nei, Milla...dette handler om at du ikke klarer å la politiet ordne opp for en gangs skyld. Du bare må ordne ting selv..det er det som plager meg. Vi går siste året på DAM for pokker! Vi skal liksom ha fokus på hva vi vil gjøre etterpå, ikke følge etter idiotiske spor og bli skutt på av sinnsyke personer" Nesten roper han. "For en gangs skyld så vil jeg bare være en vanlig student, ikke lete etter spor i musikktekster...." stemmen hans er nå blitt svak og igjen oppgitt.

"Så det er sånn du føler det...." stemmen min er tynn, øynene mine er blitt glassaktige. "Fint at vi fikk oppklart det, unnskyld meg for at jeg er den alle er ute etter da, unnskyld for at du ble involvert med en jævla forsøks kanin!" Jeg kjenner tårene har begynt å renne nedover kinnene mine. "Farvell Jonas, ser deg vel rundt omkring" Jeg kan se han åpne munnen for å si noe, men ingen ord kommer ut. Jeg snur på hælen, han sier ikke navnet mitt.

Da jeg runder hjørnet av skolebygget og ute av Jonas sitt synsfelt, faller jeg på den gjørmete bakken. Tårene slutter ikke å trille, jeg griper et hardt tak i bagen og holder den for harde livet. Regnet drypper fra håret mitt og på klærne mine, men jeg kunne ikke brydd meg mindre. Det eneste jeg kan tenke på nå, er at jeg har mistet min aller beste venn...

Wæææ, dette var et hardt Kapittel og skrive. Jonas ferska Milla og Chase, og både Milla og Jonas fikk hjertene sine kunst!

Neste kapittel kommer snart!
Vote & Kommenter
Xoxo Bree

ORD: 1140