Badgirl forever

Kapittel 34:

Dere klarte det jo❤️❤️15 votes til neste❤️❤️
**************************
_3 uker senere_

~Ida~

"Hvorfor kan han ikke våkne snart" sier Emily trist. Jeg og Emily sitter ved sykehus senga til Will. Han har nå ligget i koma i 3 uker. Det er helt utrolig. Talia gikk ut av sykehuset etter en uke bare. Med få skader. Han har brekt den venstre armen, ribbein og ligger nå i koma. Jeg har ikke sett Talia på to hele uker. Eller det har ingen. Har bare hørt at hun har hvert på sykehuset hver eneste dag. Sykepleierne sier at hun sitter her hver dag fra 12:00-16:00. Nå er klokken 18:00 så hun har gått for lenge siden.
Det ligger en bamse her. Drt står "be Will tho" istedenfor "be well tho"
Tipper den er fra Talia. Det ligner på Talias gamle humor.
Jeg savner henne virkelig, men det var hun som forlata oss.
"Han våkner nok snart Em" sier jeg og gir henne en klem. Hun stresser så fælt rundt i rommet.
"Håper det" hun biter på på tommelen.
"Vi burde dra hjem" sier jeg og legger en hånd på skulderen hennes. Hun nikker og vi går stille ut.
"Ha det" sier vi til sykepleierne og går ut i den friske luften.
"Tror du Will husker noe når han våkner?" Spør Emily. Hun høres tankefull ut.
Jeg trekker på skuldrene. "Håper det. Jeg håper han husker at han liker Talia" sier jeg. Emily nikker. "Håper ikke han husker klininga vår" sier Emily flau. Jeg smiler.
"Vi må snakke med henne" sier jeg bestemt.
"Hvem?" Spør Emily.
"Tal ofc" sier jeg og tar armene i været.

*******************

~Talia~

Det er tirsdag og klokken er 12:00 akkurat. Jeg sitter ved sykehus senga til Will med en kaffekopp i hånda. Jeg sitter å ser på han. Jeg tar ikke øynene mine vekk fra han eller. Jeg ser ikke engang ned på mobilen i et sekund. Han har ligget her i fuckings 3 uker. Jeg har sittet her hver dag de fuckings 3 ukene. Jeg har ikke hvert på skolen. Jeg har ikke tatt kontakt med noen. Jeg må være her. Dette er min feil at det skjedde sånn.

**PIIIIP PIIIP PIIIIP**

Det begynner plutselig å pipe høyere og høyere. Jeg skvetter til og ser på maskinen som måler hjerterytmen hans. Den går helt opp og helt ned. Den er helt i surr. Jeg reiser meg opp og spurter ut av rommet.
"TRENGER HJELP HER!! HJERTET HANS ER HELT USTABILT!" Roper jeg. En sykepleier kommer i løpende fart inn på rommet. Hun ser kjapt over på maskinen og tilkaller noen over en walkietalkie.
Det kommer flere doktorer og sykepleiere inn.
"Du må dessverre gå ut." Sier sykepleieren som kom først og ser trist på meg. "Hva? Nei, jeg kan ikke gå nå. Hva skjer med han??" Stresser jeg. Jeg går fortvilet ut av rommet og ser på henne når hun lukker døren. Jeg ser mot gangen. Mot meg kommer Emily og Ida. Jeg kjenner tårer strømme på.
Jeg går med kjappe steg mot dem. De begge omfavner meg i en klem automatisk.
"Det går bra Tal." Sier Ida
"Hva skjer?" Spør Emily.
************
Det tar en stund før jeg endelig klarer å snakke. Vi sitter utenfor sykehuset siden jeg trengte litt luft.
"Hjertet hans ble plutselig helt ustabilt. Rytmen på hjertet gikk plutselig helt opp og så helt ned flere ganger" sukker jeg.
"Jeg tror han var i ferd med å dø der" sier jeg urolig. Ida tar og legger en hånd rundt meg.
"Takk jenter. Sorry for alt" sier jeg.
De nikker og smiler til meg.
"Slutt med badgirl attituden" sier dem i kor.
"Vet ikke helt. Jeg liker at folk er redde for meg" sier jeg og trekker på skuldrene.
"Alle utenom Will" gliser de. Jeg stirrer stygt på dem, men ender opp med et tullete glis. "Savnet dette ass" sier Emily.
"Jeg og faktisk" svarer jeg.
"Håper ikke det skjedde noe alt for alvorlig med Will nå" sukker jeg.
**************
Enda et ferdig❤️