Delte følelser (Marcus&Martinus)

Æsj, du er ekkel

Martinus satte seg opp og begynte å hoste opp vann. Han brakk seg hver gang. Tilslutt endte det med at han kastet opp. "Æsj du er ekkel Martinus!" Ropte Marcus. Nå klikker det for meg. Jeg reiste meg opp og gikk surt bort til Marcus, tok et godt grep rundt halsen hans og dyttet han inntil veggen. "Du må faktisk slutte å behandle broren din som dritt, du er kanskje eldre og vil vise at du er størst. Men det er ikke greit å slå til han, ødelegge tingene hans, få han til å besvime!" Sa jeg surt. Marcus så redd på meg. Jeg så at han gjorde seg klar til å bli slått av meg. Jeg slapp han. Han så overrasket på meg. "Du fortjener å bli slått, men jeg prøver å ikke være like ille som deg!" Sa jeg surt og hjalp Martinus opp. Jeg støttet ham opp og begynte å gå mot helsesøster. Jeg så stygt på Marcus som var helt sjokka over hva som nettopp hadde skjedd. "Takk" sa Martinus lavt. "Ingen problem, er det ikke derfor man har venner, for å beskytte hverandre?" Han smilte tilbake som svar.
Hos helsesøster
Martinus perspektiv:
"Hvor har du vondt?" Spurte helsesøster. "Her" sa jeg og pekte på brystkassa. "Er det vanskelig å puste normalt?" Spurte helsesøster. "Ja litt" svarte jeg. "Hvis du legger deg ned så skal jeg kjenne litt på brystkassa di, si ifra on det gjør vondt" sa hun. Jeg nikket og la meg ned. Hun tok forsiktig midt på brystkassa mi. "Auau, det gjør vondt!" Fikk jeg fram, jeg fikk noen tårer. Kristine tok tak i hånden min og strøk forsiktig over den med tommelen sin. "Det går fint Martinus, jeg lover deg" sa Kristine. "Jeg tror du har brukket et ribbein eller to, det er ikke helt sikkert, men jeg tror vi burde få sykehuset til å sjekke det. Klarer du å gå?" Spurte helsesøsteren. Jeg satt meg opp og prøvde å gå. Jeg ristet på hodet. Det gjør sykt vondt. "Jeg ringer ambulansen, bare ligg å slapp av litt." Sa helsesøster.
10 min senere.
Kristine Perspektiv:
Ambulansen hadde hentet Martinus. Jeg spurte om jeg fikk lov til å være med, men jeg måtte vente til skolen var ferdig. Jeg satte egt resten av skoledagen og bare tenkte på hvordan Martinus hadde det, håper han har det fint.
På sykehuset.
Jeg løp mot rommet Martinus lå på. Rom 208. Jeg tok tak i dørhåndtaket og gikk inn, jeg har ikke tid til å banke på. Jeg så en slapp Martinus ligge med bandasje rundt brystet, han har sikkert operert. "Martinus" sa jeg glad og gikk mot han. "Kristine" sa han lavt og åpnet armene slapt som tegn på at jeg skulke gi han en klem. Jeg kom nærmere mot han og klemte han forsiktig. Han klemte meg godt tilbake. "Takk for at du kom" sa Martinus lavt etter klemmen. "Selvfølgelig kom jeg" smilte jeg.
2 timer senere
"Du kan gå hjem, du trenger ikke være her med meg, hvis du vil gjøre noe annet" sa Martinus.
"Jeg....
-
Ord:516
Mer?