Delte følelser (Marcus&Martinus)

Bevisstløs

"Han er hos en kompis eller noe sånt, jeg vet ikek helt" sa hun og faket et smil. "Takk for mat" sa jeg og gikk fra bordet. "Men du har nesten ikke spist" sa hun bekymret. "Har ikke matlyst" sa jeg og gikk opp mot rommet mitt. Da slo det meg, kanskje Martinus er på rommet sitt. Jeg røsket litt i døren. Låst. "Haloo?" Sa jeg mens jeg forsatt røsket. "Halo" sa Martinus lavt. "Martinus åpne døren" sa jeg redd. "Jeg..klarer ikke" sa han enda lavere. Jeg kom på at vi hadde samme lås, og jeg har en nøkkel på rommet i tilfelle jeg trenger privatliv. Jeg hentet den og låste opp døren til Martinus. Jeg ble sjokket. Martinus ligger på bakken bevistløs. "Martinus!" Sa jeg redd og satt meg ned på kne. Jeg slo han forsiktig på kinnet. "Martinus..våkne plis" sa jeg redd og begynte og gråte litt.
-10 minutter senere-
-Martinus perspektiv-
Jeg våknet av at jeg lå på gulvet. Marcus satt ved siden av meg og gråt. Hva har skjedd. Jeg pirket forsiktig i han. "Hva skjer?" Sa jeg slapt, jeg har ikke så mye energi og magen min gjør vondt. Marcus så på meg, øynene hans var helt røde. "Du lever" sa han overlykkelig. "Hvorfor skulle jeg ikke det?" Lo jeg. "Nei døren din var låst og jeg fant deg bevisstløs på gulvet" sa han. "Kan du forklare hvorfor døren var låst og hvorfor du var bevisstløs?" Sa Marcus. "Ja, men kan vi gå  og kjøpe kebab først, jeg er sykt sulten" sa jeg. "Seff" sa Marcus og hjalp meg opp.
-Kebabsjappen-
Jeg hadde spist og forklart alt om mamma til Marcus. "Serr? Gjorde hun det mot deg?" Sa Marcus overrasket. Jeg nikket. "Jeg vil ikke hjem i kveld.." sa jeg trist. "Ikke jeg heller!" Svarte Marcus. "Kanskje vi kan dra til Kristine?" Sa jeg og smilte. Jeg glemte helt at hun fantes. Marcus smilte skjevt. "Hmm..jeg vet ikke helt. Jeg tror nok hun er ganske sur på meg nå.." sa Marcus trist. "Det ordner seg, kom!" Sa jeg og dro han med meg hjem til Kristine.
-Hjemme hos Kristine-
Jeg ringte på. Jeg fikk Marcus til å stå bak meg, sånn at hun ikke så han med en gang. Kristine åpnet døren og jeg løp til henne for å klemme henne. Vi klemte. Jeg har savnet henne. "Jeg har savnet deg sykt, hvor har du vært?" Spurte hun bekymret. "Forteller senere" sa jeg og kysset henne kjapt.
-Marcus perspektiv-
Jeg kremtet. De trakk seg fra hverandre. Blikket til Kristine ble surere og surere for hvert sekund. "Hva gjør han her?" Sa Kristine surt til Martinus. "«han her» har faktisk et navn" sa jeg trist. "Han er her f.." rakk Martinus å si før Kristine avbrøt han. "HAN HOLDTE PÅ Å DREPE DEG FLERE GANGER!!" Halvveis ropte hun. "STOPP!!" Avbrøt jeg. "Jeg er her for å si unnskyld for hva jeg gjorde, jeg er virkelig lei meg.." sa jeg og så ned i bakken, mest for å skjule at jeg gråter. Kristine kom mot meg. Jeg så forsiktig opp. Hun så vennlig på meg og trakk meg inni en klem. Jeg klemte henne tilbake og begynte å gråte litt. "Det går fint" sa Kristine og strøk meg på ryggen. "Unnskyld for alt, jeg angrer veldig.." snufset jeg. Hun trakk seg ut av klemmen og smilte til meg. "Det går fint" sa hun like vennlig som i stad. "Noen som joiner å se på film??" Sa Martinus nysgjerrig bak oss. "Jaaa" sa jeg og Kristine i kor.
-Kristine perspektiv-
Jeg ligger her på sofaen i armkroken til Martinus og stryker han forsiktig på brystet. Endelig er han min! Jeg begynner å føle meg trøtt og etter litt sovner jeg.