Delte følelser (Marcus&Martinus)

Hemmeligheten

Martinus perspektiv
"Det er ikke din feil at jeg har blåmerker overalt.." sa jeg. Nei fuck. Hvorfor i helvete sa jeg det? Om Marcus finner ut av det dreper han meg. "Kan jeg sitte?" Spurte jenta. Jeg svarte ikke. Jenta satte seg ned ved siden av meg. Jeg så bare tomt utover skoleplassen. "Hvorfor sitter du her egentlig?" spurte hun forsiktig. "Det har ikke du noe med!" Svarte jeg frekt tilbake. "Ehm unnskyld" svarte hun og så ned. "Unnskyld, det er bare det at jeg er så jævla lei av folk her" sa jeg. "Åh?" Sa hun og ga meg tegn på å fortsette. "Jeg..jeg burde ikke si mer" svarte jeg. "Hvis du sier det så lover jeg å ikke si det til noen" svarte hun. Jeg vet ikke om jeg er helt klar for å fortelle den største og eneste hemmeligheten min, ihvartfall til en jeg ikke kjenner engang. "Plis" fortsatte hun.
"Greit da, men lov at du ikke forteller det til noen!" Sa jeg strengt. "Lover." svarte hun.
"Du vet Marcus, han som ga meg den kommentaren istad" spurte jeg. Hun nikket seg enig. "Det er tvillingbroren min, på skolen erter og plager han meg hele tiden, men hjemme er det mye verre" fortsatte jeg. "Han slår, sparker, dytter, ødelegger tingene mine..." fortsatte jeg. "Men..har du sagt ifra til noen?" Spurte jenta. "Marcus truer meg med å drepe meg om jeg sier det, og Marcus kunne godt funnet på å drept meg" svarte jeg. "Men dette er ikke greit, jeg går å snakker med Marcus nå" sa jenta og reiste seg opp. Jeg tok tak i hånda hennes og snudde henne rundt. "Plis ikke si det til han, jeg mener det, du kommer bare til å gjøre det verre.."sa jeg trist. "Hm..ok da. Men vi burde gå til timen nå" sa jenta. "Ok" svarte jeg og vi gikk sammen ned til klasserommet.
-
Ord:317
Mer?